Spennende nyheter!

De siste ukene har jeg jobbet med et spennende nytt prosjekt. Jeg har kjøpt meg et domene og skal nå starte opp en egen hjemmeside med blogging.

Jeg har gledet meg til dette så lenge, og nå går jeg endelig ut og gjør det. Du vet sikkert om den følelsen, at du ønsker deg noe veldig lenge, og plutselig så har du det. Det er den følelsen jeg sitter med nå. Så da er det bare å takke for meg til hundreprosentmusiker, og starte opp igjen på ingermarenfjeldheim.com

Jeg håper jeg ser deg der.

 

Jeg er så nervøs...

#Eksamen #ESC #Musikk #Prøvespill #Nerver #Mentalitet #Fokus
Jeg har praktisk eksamen i fiolin i dag. Jeg skal spille et 30 minutter langt program i konsertsalen for lærer og sensor. (Og de som ønsker å høre på) Det er en veldig kunstig og presset situasjon, og naturlig nok, har jeg brukt mye tid i det siste på å tenke på det. Og dette er det jeg har kommet frem til:

Jeg tror at mange musikere og musikkstudenter fokuserer altfor mye på hvor nervøse de er i forkant av en konsert eller et prøvespill. Og jeg begynner å blir mer og mer overbevist om at det er der forskjellen ligger på de som klarer seg som musiker og ikke.

Ta for eksmpel en situasjon mange finner seg i; Du må supertisse, men sitter på bussen og er ikke hjemme før om en halv time. Hva gjør du? Hvis du tenker på noe annet, og prøver å distrahere deg selv, går det som regel bra. Hvis du derimot sitter og bare tenker på hvor mye du må tisse, kan du fort ende opp i en pinlig situasjon med mange vitner.
Det er det samme med nervøsitet. Hvis man kun tenker på hvor nervøs man er i forkant av en presset situasjon, så er det jo til slutt ikke plass til andre tanker og følelser, og nervøsiteten tar helt overhånd. Hvis du derimot prøver å fokusere på hvor mye du elsker musikken du spiller, eller hvor glad du er i å spille, så er det det som er grunnlaget når du går inn til prestasjonen. 

Jeg har selv opplevd å være litt nervøs før en fremførelse (Opptil flere ganger), og sagt det til de jeg spiller med. Det er en slags forsvarsmekanisme. Jeg er nervøs, blir en slags forklaring på hvorfor det kommer til å gå dårlig, men vet du hva? Det kommer til å gå dårlig hvis du allerede har bestemt deg for at det går dårligpå forhånd. 

Et annet, ganske nylig eksempel, er Agnete under ESC. Det eneste man kunne lese i aviser og ukeblader uka før, var folk rundt Agnete, og merk dere folk rundt, ikke Agnete, folk rundt henne, forklarte i det endeløse om hvor dårlig Agnete var akkurat da. Nå skal ikke jeg uttale meg om hun var dårlig eller ikke, for det var hun helt sikkert. Men istedenfor å trekke seg tilbake og fokusere på å bli frisk, trakk hun seg vekk og lot andre bortforklare oppførselen hennes. Og jeg synes virkelig synd på jenta, for det kan ikke være noe moro å stille syk til et slikt sirkus som ESC er, men det blir ikke noe bedre når alt fokuset rundt henne dreier seg om hvor syk hun er. 

Jeg tror det beste man kan gjøre er å tenke at ja, kanskje jeg ikke er i toppform akkurat nå. Det kommer ikke til å bli akkurat slik jeg ønsker det, men det er greit. Fordi jeg elsker musikken jeg spiller, jeg elsker å spille, jeg elsker å stå på scenen. Jeg elsker det jeg gjør, rett og slett, og nå skal jeg gjøre det så bra jeg kan, også vet jeg hva kan gjøre annerledes neste gang, så det blir enda bedre.


Foto: Hentet fra The Violin Channels Facebookside

Lykke til med eksamen alle sammen. Det kommer til å bli kjempegøy!

Utveksle til Island

#Utveksling #Musikk #Island #Utdanning #Reise #Blålagunen #Gåtur #Pinterest

I august drar jeg til Island på et års utveksling!
Jeg har hatt lyst til å dra på utveksling siden broren min kom hjem fra USA da jeg var tolv. Planen var egentlig å dra i 2. klasse på videregående, men på St. Hallvard kom du ikke inn igjen på musikklinja hvis du dro på utveksling. De fant noen til å ta over plassen, så det ble ikke utveksling på videregående.

Derfor er det ekstra spennende å tenke på at jeg skal avgårde nå. Jeg sendte søknaden min med lydopptak i mars, og fikk beskjed om å vente svar innen juli. Det er så deilig å vite at jeg har kommet inn på førstevalget mitt allerede nå. Jeg skal gå på Iceland Academy of the Arts, og fiolinlæreren jeg skal ha er en veldig dyktig fiolinist ved navn Gudny Gudmundsdottir. 

I tillegg synes jeg at det er ekstra spennende å skulle dra til Island. Jeg var der en kort tur for mange år siden, og forelsket meg helt i landskapet der. Det er som tatt ut av et eventyr.

Så, i ekte Inger-Maren-stil, har jeg laget et eget pinterest-board og stalker blogger og instagram-kontoer for inspirasjon til hva jeg må gjøre når jeg er der. (Hvis du vet om noen jeg burde sjekke ut, så legg det igjen i en kommentar nedenfor.) Også har jeg skrevet en liten bucketliste over hva jeg har mest lyst til.

Her er det jeg har så langt:

Blå Lagunen. Det er ikke til å stikke under en stol at det er et must å beslke den Blå Lagunen når man er på Island. Jeg var innom der sist gang, men da var jeg såpass liten at det ikke holdt så stor interesse. Nå gleder jeg meg til å ta med mams dit når hun kommer på besøk.

Spille i Harpa. Harpa er en flott konserthall i Reykjavik. Jeg er ikke sikker på om studenter spiller der, men det hadde vært moro å fått muligheten.


Foto: Hentet fra Harpas hjemmeside

Dra på hval- og fuglesafari. Så klart kan jeg det i Norge også, men det er en type aktivitet som gjøres på ferie, eller på utveksling. Ikke noe man gjør på stedet der man bor. (Eller er det bare jeg som har misforstått?) Uansett, så tror jeg det blir lettere å gjennomføre når man vet at man har begrenset med tid.

Dra til Vestmanøyene. Slik jeg har forstått det, skal dette være et av de vakreste turområdene i Island, og jeg planer om å gå mye tur mens jeg er der. Dessuten har de visst en veldig bra festival der i august. 


Foto: Hentet fra Unlockingkiki.

Se Surtsey. Lærte dere også om den øya ved Island som bare dukket opp på grunn av utbrudd i en undervannsvulkan i 1963? Jeg synes det er utrolig spennende. Dessverre er det forbudt å besøke øya fordi det foregår mye forskning der, men jeg vil fremdeles se den.

Lære islandsk. Deler av undervisningen foregår visst på islandsk på akademiet jeg skal gå på, og selv om jeg ikke vet om det gjelder undervisningen min, da jeg egentlig bare skal ha fiolin og noen valgfag, så vil jeg fremdeles lære så mye jeg kan. Det er jo kult å kunne bestille ting på islandsk, og faktisk kunne holde samtaler med islendere på deres eget språk, og ikke måtte ty til engelsk hele tiden. Jeg har alltid elsket språk, og vil veldig gjerne komme hjem fra Island og kunne hvertfall endel islandsk.

Spise mat på den store matfestivalen i mars, Food and Fun. I februar/mars kommer kokker fra hele verden til Island og samarbeider med restaurantene i Reykjavik om å lage en meny basert kun på lokale råvarer. På slutten av festivalen, samler alle sammen seg i Harpa hvor du kan få tak i smaksprøver fra alle kokkene. Jeg har så sansen for slike arrangementer som setter fokus på lokale matvarer og deres leverandører. Vi trenger alle inspirasjon til hva slags banebrytende måter vi kan bruke råvarene våre på.


Foto: Hentet fra Unlockingkiki.

Det var bucketlista mi så langt. Den er absolutt ikke ferdig. Jeg har bare ett år, og jeg vil oppleve så mye som overhodet mulig på det året.

Har du vært på utveksling? I så fall, hva gjorde du av spennende ting i landet du var i?

10 ting i juni

#10ting #Feelgood #Juni #Sommer #Flytte #Eksamen

Dette er en serie jeg har sett flere bloggere holder på med, og jeg synes det er en veldig fin og positiv serie. Hva slags 10 ting jeg kommer til å liste opp, kan variere, men de vil komme den 1. hver måned fra nå av.
Her er 10 ting jeg gleder meg til i juni:

Sommerferie. Tror ikke at jeg er den eneste som gleder meg til det. Det er vel alltid slik at når man nesten er innen rekkevidde av sommeren, så klarer man ikke å tenke på annet. Det gjør hvertfall ikke jeg, og det er jo egentlig litt dårlig timing i forhold til eksamen.

Fiolin-eksamen. Apropos eksamen, så grugleder jeg meg skikkelig til fiolin-eksamen min i år. Jeg har veldig flott, men vanskelig repertoar, som gjør at eksamen kan gå begge veier egentlig. Men jeg elsker det jeg spiller, og kommer til å kose meg uansett. I år kommer pappa for å høre på også, og etter at jeg flyttet nordover har ikke foreldrene mine hørt mange av konsertene mine, så det er utrolig hyggelig!

Sommeren i Nord-Norge. Vi fikk en liten smakebit på sommeren denne uka i Tromsø, og jeg legger meg til lista over folk som sier at det er få ting som er vakrere enn nordnorsk sommer. Det er så grønt her nå, i kontrast til bare noen uker siden da hele verden var grå. Også får man de fremdeles snøkledde fjellene i bakgrunnen. Det hele er til å bli nasjonaromantisk av.


Foto: Privat

Flytte. Jeg gleder meg faktisk til å flytte. Det kan jo ha noe med at jeg skal tilbake til leiligheten om et år, og når jeg flytter ut etter det igjen, kan det hende at det er supertrist. Det er kanskje litt rart, men jeg synes det er skikkelig hyggelig å legge tingene mine ned i kasser. Kanskje oppdager jeg noe jeg hadde glemt at jeg hadde. Også er det jo alltid spennende å flytte til et nytt sted.

Paris. 24. juni drar jeg og ei venninne til Paris! Jeg gleder meg så mye, at jeg nesten ikke klarer å sitte stille når jeg tenker på det. Hele min pinterestaktivitet går med til å planlegge den perfekte ferien, om dagen. Vi skal drikke kaffe og vin, og dra på museum og shoppe; Jeg tror det blir helt fantastisk!


Foto: Hentet fra pinterest

Sommerjobb. Jeg tror det skal godt gjøres å finne en som gleder seg mer til sommerjobben sin i år, enn det jeg gjør. Jeg skal jobbe som guide i Kongsberg sølvgruve, og det har vært drømme-sommerjobben så lenge jeg kan huske. Jeg tror også at det blir et deilig avbrekk fra all studiene og all musikken.


Foto: Hentet fra Kongsberg Bergverksmuseums nettsider.

Komme hjem. I fjor var jeg med mams og paps på lang ferietur i Tyskland. Og selv om det var kjempehyggelig og moro, kjente jeg at det egentlig hadde vært deilig å være hjemme også. Så i år, skal jeg sende dem på fjelltur etter fjelltur slik at jeg kan være hjemme og passe hagen og kose meg. (Er det et tegn på at man blir gammel, når den beste ferien er å jobbe i hagen? Det er hvertfall husmorspoeng til meg.)

Se Drømmeprinsen igjen. Det henger jo litt sammen med å komme hjem, men drømmeprinsen fortjener en egen bolk. Nevøen min er den vakreste og flotteste gutten i hele verden! (Ikke at jeg partisk eller noe.) Jeg gleder meg utrolig mye til å se han igjen.

Få en til nevø. I samme gata ligger den lille gutten som kommer nå i sommer. Og selv om han ikke skal før i juli, så gleder meg til å bruke hele juni til å glede meg til at han kommer.

Teste ut det nye musikkteknologi-utstyret mitt. Jeg skal ta musikkteknologi som valgfag neste år, og ellers bare lære meg mer om musikkproduksjon og hvordan det foregår. Det er en del av musikken som fascinerer meg utrolig mye, og jeg synes det er rart at ikke flere klassiske musikere ser nytten av å kunne det. For en uke siden ankom det nye lydkortet mitt med mikrofon og hele pakka, og jeg gleder meg til å få tid til å se litt ordentlig på det.

Så, det var 10 ting jeg gleder meg til i juni. Har du noe du gleder deg til? ♥

 

Jeg skrev en sang

#Video #Musikk #Låt #Sang #Låtskriver #Musiker

Jeg har skrevet en sang. Eller, dette er det nærmeste jeg noen gang har vært til å fullføre en sang. Den er ikke helt ferdig enda.
Som en øvelse så legger jeg likevel ut en video der jeg spiller. Jeg tror det er veldig sunt å dele ting som ikke er helt ferdig, at man vokser på det. Derfor legger jeg den ut her.

video:grace

Legg gjerne igjen en kommentar under med hva du synes. (Bare vær snill med pianospillet mitt. Jeg begynte med besifring for under et år siden)

 

 

 

 

Var du klar i år da?

#Eksamen #Hvile #Aktivhvile #Samarbeid #VåriNordNorge #Flinkpike #Sommerferie

Det innlegget her skulle egentlig ut mandag, og så helt annerledes ut, men slik ble det ikke. Jeg har hatt tre eksamner denne uka, så dette innlegget skulle egentlig være en lang Rant om hvor dårlig jeg synes eksamen egentlig tester evnene våre, men innså fort at det var det ingen som kom til å ville lese. 
Istedenfor vil jeg gi noen av min beste tips til overlevelse av eksamenstiden. 

Det er lett å være etterpåklok, og si at det er viktig å stresse ned i eksamensperioden, men nå er jeg også midt oppi det. Jeg har unnagjort 3 av 5 eksamner, så jeg har nok å gjøre igjen, og så klart jobber jeg beinhardt om dagen, men ikke hele dagen hver dag. Det er viktig med hvile, men da snakker jeg om aktiv hvile, ikke sove eller se på TV. Jeg mener å finne noe du virkelig elsker å gjøre. Om det er å tegne eller lage mat, eller ligge på plenen og se på skyer, er ikke så viktig, så lenge det er noe du koser deg med og slapper av med, uten å koble av hjernen. For det er det viktige her; Hvis du har to arbeidsøkter i løpet av dagen og en pause imellom, kan du ikke bare skru av hjernen sånn som man gjør med dårlig TV. Da bruker du hele andre økta på å skru på hjernen igjen.

For en stund tilbake skrev jeg om hvordan søndager er ukas store hviledag hos meg, og det skal morgendagen også være. Jeg skal gå tur og ha spakveld slik som jeg pleier, og jeg gleder meg så mye. Det er gulroten i enden av snora som gjør at jeg orker å stå opp og øve fiolin i flere timer i dag. 
Så jobb hard, og kjør på, men pass på at det ligger noe du virkelig elsker å gjøre i enden av arbeidsøkta slik at du gjennomfører med glans og nyter gevinsten med god samvittighet. 


Foto: Privat  Det er få ting som er vakrere enn nå våren endelig kommer til Nord-Norge.

Unn deg noe godt, men la det være med måte og i tillegg til de sunne vanene dine. Ta gjerne med deg en kanelsnurr med morgenkaffen på vei til skolen, men la det være i tillegg til frokosten din, ikke en erstatning. Jeg fråtser alltid i jordbær i eksamenstiden, er hellig overbevist om at hvis jeg spise masse belgiske jordbær nå, så kommer jeg til å sette enda mer pris på det når de norske jordbærene kommer. (Det gir vel mening.) Og tro meg, jeg spiser dobbelt så mange croissanter og kanelsnurrer i eksamenstiden, for ikke å snakke om is, men jeg har også en salat i veska, og en deilig ørretmiddag som venter på å bli laget hjemme.

Samarbeid med andre. Finn noen du jobber bra med, og dann en kollokviegruppe. Jeg har to venninner i klassen som jeg jobber så bra med, og jeg føler meg skikkelig heldig som har funnet de. Man trenger ikke nødvendigvis gjøre alt sammen, men jeg jobber hvertfall bedre når jeg har noen rundt meg, og man kan spørre hverandre om formuleringer og setningsoppbygning hvis man skriver en oppgave. Senere i dag, skal vi tre ha øvemaraton sammen. Da øver man hver for seg i et satt antall timer, med ti minutters felles pause hver time. Og så, når man er ferdig, spiller man det man har øvd for hverandre, og avslutter med en øl i sola. 


Foto: Privat

Et siste tips, er å ikke ta det så alvorlig. Nå er jeg egentlig ikke riktig person til å gi dette tipset, fordi jeg ikke klarer å ikke ta det 100% alvorlig i en eksamenssituasjon, men dette tipset har jeg fått selv mange ganger. Sommerferien kommer uansett om du stryker eller ikke, og om noen år vil du se tilbake på dette og le av hvor stressa du er. Dessuten er systemet i Norge er slik at de vil at alle skal gjøre det bra, så du kan ta eksamen om igjen. 
Og min erfaring, er at hvis jeg ikke oppfører meg som om verden går under hvis jeg får dårligere enn C, så presterer jeg mye bedre.

Lykke til med eksamen! ♥

Late søndager og myke materialer

#Hudpleie #MariaÅkerberg #økologisk #Naturlig #Bambus #Sateng #Merinoull #Cashmere #SensitivHud #Produkter #Hjemmespa #Søndager #

Søndager er, etter min mening, den beste dagen i uka. Frokost varer fra åtte til ti, etterfulgt av en tur eller en bok og en kaffekopp. Det er den eneste dagen i uka da jeg tar ordentlig fri, med god samvittighet. 


Foto: Privat

Midt på dagen tar jeg alltid en lang dusj, barberer leggene, skrubber kroppen og kurer håret. På kvelden skrubber jeg og har en fuktighetsmaske på ansiktet også. Hele søndagen er egentlig en eneste stor hjemmespadag. Jeg drikker te og spiser god mat. Når kvelden kommer, legger jeg meg i nyvasket i sengetøy, med nybarberte, myke legger og fresht ansikt. Nå skal jeg snart bytte hudpleie, så jeg har ikke tenkt til å snakke så mye om den. Det jeg vil fremheve, er ansikts- og kroppspeelingen jeg bruker. Begge er fra et svensk merke kalt Maria Åkerberg, som er den hudpleieserien jeg skal bytte til så snart jeg har brukt opp den jeg bruker nå. 


Foto: Privat
Det som er så fantastisk med Maria Åkerberg, er at alle ingrediensene de selger, er 100% naturlig. Produktene deres inneholder diverse oljer fra blomster, bark og frø, og de bruker melkesyre istedenfor kjemiske syrer, og blåbærfrø gjør nytten som kornene i peelingen.


Foto: Privat

Jeg har en veldig sensetiv hud, og har brukt mange forskjellige serier opp igjennom årene, med varierende hell. Jeg påstår ikke at jeg har noe utdannelse på hudpleie, eller nok kunnskap til å anbefale andre hva de skal velge, men etter at jeg har brukt flere år på å prøve å få huden min bedre, har jeg blitt ganske nerdete på feltet.

Jo flere produkter jeg prøver, jo mer overbevist blir jeg om at den naturlig veien er den beste å gå. Mest fordi huden selv er naturlig, og har ikke godt av å bli behandlet med masse fremmede kjemikaler. 
Leighten Meester sa en gang at man skal behandle huden sin som det mest dyrebare silkestoffet, og man vasker ikke silke med Omo Color. Man håndvasker det med den ytterste forsiktighet.

Det beste tipset jeg kan gi utenom hudpleie, er å alltid ha det rent rundt deg. Skift på senga minst en gang i uka. Bare tenkt på alt du legger igjen på hodeputa hver morgen, så skal du se hvor enkelt det er. Bytt også håndklær så ofte du kan. Jeg bruker aldri håndklærne mine lenger enn tre-fire dager før jeg bytter de ut. Vask deg på henda før du tar deg i ansiktet, det hjelper faktisk mot å bli syk også. Vi bærer på så mange bakterier på henda, som hverken er bra for huden eller kroppen.

Prøv også å holde materialene i klærne dine så myke som mulig. Bruk merino ull og cashmere, hvis du har råd til det. Invester i sengesett i den mykeste bomullen eller sateng. Jeg har forelsket meg helt i bambusmaterialet, og prøver å få tak i så mye av det som mulig. Det er så mykt og godt, og ikke like dyrt som silke. I tillegg er det økologisk fordi bambus vokser raskt uten kunstgjørsel, og er veldig motstandsdyktig mot insekter og bakterier.

Til slutt vil jeg bare minne deg på å rense huden din morgen og kveld. Det har blitt sagt så mange ganger før, av uendelig mange mennesker, men en god ting kan ikke bli sagt for ofte. Jeg merker hvertfall at når jeg lar være å rense huden min om kvelden, føles den ikke bra dagen etter.

Hva mener du? Har du hudpleieprodukter eller gode tips du sverger til? ♥

Den gode venninnen

#venninner #samtaler #mentalhelse #festival #venner #skype

Jeg har aldri vært hun med flere venner enn hun klarer å holde styr på. Istedet har jeg hatt noen veldig gode venner fremfor veldig mange jeg bare kjenner litt. 
Da jeg flyttet til Tromsø, kjente jeg ingen her oppe. Mamma hadde ei venninne her oppe, men det var alt, og datteren hennes som var en god venninne da vi var små, flyttet fra Tromsø nesten rett etter at jeg flyttet hit. Det er alltid veldig skummelt når man flytter til et helt ukjent sted, men heldigvis har jeg vært heldig med klassevenninnene mine.

I det siste har jeg hatt timeslange samtaler over Skype med Ida. Vi skriver oppgaver, henger opp klær og skar opp frukt mens vi skravler. For ikke så lenge siden kjøpte vi også festivalpass til Kongsberg Jazzfestival til sommeren!

Da jeg var liten sa mamma noe jeg aldri har glemt siden: "Det handler ikke om hvor mange venner du har, men hvor gode de er." Og siden det har jeg alltid tenkt kvalitet fremfor kvantitet.

For, det er faktisk ikke så viktig med alt det andre, så lenge du har den ene gode venninnen som du kan ringe og prate i timesvis med. Om en ny date, den teite professoren som ikke kan norsk, eller professoren som er litt vel tvilsom, klage over eksamen som nærmer seg kvalmende fort. Eller bare ringe for å snakke om det fine været, ønsker hverandre en god dag, eller legge reiseplaner for fremtiden.
Hvis du har den venninnen (og mammaen din), så kan verden rase sammen, og det går egentlig helt fint.

Jeg leste en gang at hvis et vennskap overlever ungdomskolen og videregående, så vil det vare hele livet. Det samme leste jeg om venner som overlever å bo sammen. Ida og jeg har gjort begge deler, og er fremdeles kjempegode venner.


Foto: Privat

Det beste, så klart, er hvis du har to slike venner. En i nærheten, og en som bor litt unna. Da har du en du kan snakke med som ser alt sammen på avstand, og kan lettere få en oversikt. Også, en venninne som er der i hverdagen din og får med seg alt på nær hånd.

Karoline er sistnevnte. Hun er bare den personen som man prater med om alt. Det er rett og slett umulig å holde noe skjult for henne. Hvis du innrømmer en forelskelse du trodde var helt hemmelig, har hun allerede lagt merke til det.


Foto: Privat

Jeg er ikke den som snakker om veldig private ting med alle og hvermann. Det er mye lettere å late som livet er en dans på rosa skyer, og gjemme alt det andre dypt inne. Derfor er det så godt å ha noen rundt seg, som en faktisk tør å fortelle alt mulig rart til. Selv de tingene man helst ikke vil innrømme ovenfor seg selv engang. 

Også har man den venninnen som du kan bare tulle med og ha det gøy. Hun som du har et lite crush på, og som har et lite crush på deg også. Hun som du faktisk kan danse rundt på rosa skyer med. Veronika er en av de mest påståelige jentene jeg har møtt, og det er fantastisk. Hun kan alltid få meg til å le, og det er aldri stille når vi er sammen. Vi kan diskutere så heftig, før vi plutselig innser hvor idiotisk diskusjonen er, også bare ler vi istedet.

Jeg har de beste vennne, og jeg håper du har det også.♥

 

Voksen med hjertefeil

På Dagsrevyen 19:00 i dag, var det en sak om unge hjerteopererte i Norge som sliter med overgangen fra barn til voksne. Det gjorde meg så glad å se at noen endelig tar opp dette, for jeg har nylig gjennomgått denne overgangen selv, og det har vært en veldig tøff tid.

Nå vet jeg at jeg er en av de heldige, og min hjertefeil er ikke så alvorlig. Jeg ble operert da jeg var tre år gammel, og har ikke gjort det igjen siden. Men, jeg er inne på sykehuset hvert år til kontroll, og legene legger ikke skjul på at en ny operasjon er uungåelig.
På Drammen sykehus, der jeg ble kontrollert som barn, hadde jeg en fast lege. En helt fantastisk mann som var så enkel å prate med. I tillegg hadde han gått på musikklinja på videregående, og hørte meg i musikkhistorie og teori mens jeg lå til ultralyd.

Det året jeg fyllte 18, fikk jeg beskjed om at neste innkalling ville komme om to år fra Rikshospitalet. Den kom ikke til avtalt tid, og det var utrolig vanskelig å få vite hvem jeg kunne kontakte for å få vite hvorfor. Til slutt fikk jeg et brev fra en lege om at han hadde sett tidligere tester, og bestemt at jeg ikke trengte en innkalling før om tre år, men han syntes ikke det var nødvendig å kontakte meg for å fortelle det.
Endelig kom jeg inn til kontroll nå i våres.



 

Overgangen fra barn til voksen med hjertefeil, tror jeg har vært noe av det tøffeste jeg har vært igjennom, fordi det var plutselig ingen som fortalte meg noe. Jeg prøvde å ringe inn til Rikshospitalet, og fikk bare beskjed om at jeg hadde ringt feil avdeling, men aldri råd om hvem jeg kunne kontakte istedet. I tre år har jeg følt meg som et navn på et papir, som ikke egentlig har noen betydning for dem som leser det. Ikke et menneske med tanker, følelser og angst.

For ja, jeg har hatt angst om hjertefeilen. I bunn og grunn tror jeg egentlig at jeg bærer den med meg konstant, uten pause. Min hjertfeil er, som sagt, en veldig mild form, men bevisstheten om at det er noe galt med hjertet ditt, gjør at du blir ekstra nervøs hvis du får doble hjerteslag, eller at det gjør vondt i brystet uten noen tydelig grunn. Og selv ikke testresulatene fra sykehuset, som sier at jeg er i tipp-topp form, kan gjøre noe med det.

Jeg vil ikke lenger være et navn på et papir. Jeg vil at leger skal skjønne at de er ansatt for å hjelpe meg, og andre som meg, ikke vi som sørger for at de får lønnslippen i posten hver måned.

Anmeldelse: Joni Was Right

#musikk #MaritLarsen #anmeldelse #album #JoniWasRight #plateselskap

Marit Larsen har kommet ut med et nytt album, og jeg har endelig somlet meg til å lytte til det.
Her er det mye nytt. Helt nytt besetning, fiolinene og gitaren er byttet ut med banjo, og albumet er gitt ut av Marits eget ny-etablerte selskap. Å gi ut plata alene, tror jeg er noe av det beste Marit kunne gjort. Dette er et friskt pust.


Bildet er hentet fra Marits hjemmeside: http://maritlarsen.com/music
 

Likevel er det noe veldig Marit Larsen over hele plata, og det trenger ikke nødvendigvis å være en negativ greie. Det er flott når artister finner det som virkelig funker for dem, og tar det med seg uansett hvilke grenser de krysser. For eksempel, kjenner Marit stemmen sin godt, og bruker den ypperlig. Det er ikke noe tilgjøring er i gården, og det har det heller aldri vært. Det gjør henne til en veldig sikker og sterk soloartist. I tekstene holder Marit seg også til kjente og kjære temaer, men det er hun overhodet ikke alene om. Kjærligheten er jo et tema vi aldri blir ferdig å skrive om, eller høre om.

Sangen jeg liker aller best er "A Stranger Song". Det er er noe helt spesielt i hvordan de har lagt stemmen til Marit dobbelt, helt unisont, som om det er to av Marit som synger. Det skaper en flott effekt, som passer veldig bra til tittelen og teksten.

Alt i alt er det et bra og helhetlig glad-album. Jeg kan se for meg at dette er et album jeg kommer til å høre mye på i sommer, mens jeg jobber i hagen og lager mat. Låta "No", har allerede fått plass på trenings-spillelista mi, fordi den gir meg så mye energi, og de andre sangene kommer også til å få innpass på flere av spillelistene min etterhvert.

Jeg gleder meg til å se hva Marit kommer til å gjøre videre med det nye selskapet sitt.♥

Hva synes du om det nye albumet til Marit?

Glogerfestspillene

For en måned siden hadde jeg gleden av å delta på et konsertsamarbeid under Glogerfestspillene i Kongsberg. Vi var en gjeng unge musikere fra Kongsberg som fikk muligheten til å lage en konsert med musikken til årets jubliant; Christian Sinding. 

Det er lenge siden jeg har kost meg så mye med et prosjekt. Det var et hyggelig gjensyn med musikere jeg ikke har spilt med siden jeg var liten, og muligheten til å spille musikk vi aldri hadde spilt før. Jeg fikk også muligheten til å prøve å synge klassisk musikk for første gang. Det var en fantastisk opplevelse, og jeg fikk så gode tilbakemeldinger etterpå, at det er noe jeg gjerne vil fortsette med.

Jeg inkluderer to smakebiter fra konserten her, det er 2. satsen fra Sindings strykekvartett, og Vaardagen og Sylvelin.


 

Multipotensiell

Jeg satt i dag morges og så på noen videoer på TEDTalks, og jeg kom over en veldig fin en av Emilie Wapnick, som jeg virkelig kan anbefale. Den handlet om multipotensielle mennesker, eller mennesker som gjør mer enn en ting, og at det ikke nødvendigvis er en dårlig ting.
For meg var dette en god tankevekker, for jeg har alltid hatt mange forskjellige interesser, og et ønske om å lage karriere ut av alle sammen. Nå fikk jeg endelig bekreftet at selv om jeg vil bli fiolinist, så trenger ikke det å stå i veien for at jeg har lyst til å skrive bøker, og jeg er ikke riv ruskende gal for å tenke slik.

Emilie sier at som multipotensiell, har du flere fordeler i form av evner du tilegner deg; At du lærer fort, at du evner å se løsninger og finne nye ideer og at du kan lett tilpasse deg. Hun sier også at å spørre barn hva de vil bli når de blir store, faktisk hindrer dem i å se mulighetene vi har, fordi vi er mer ute etter de søte svarene enn å faktisk hjelpe dem.

Det er alltid morsomt å oppdage noe nytt, og særlig når det gagner en selv. Jeg blir imponert av mennesker som vier livet sitt til å hjelpe andre på den måten; Å hjelpe de med å bli den beste versjonen av seg selv, og gjennom det få et bedre liv.

Jeg har aldri vært glad i å sette meg selv i en boks, eller bli plasert i en bok av andre, men jeg må innrømme at det er fint å kunne finne noen nye uttrykk å identifisere meg selv med. (Multipotensiell, høysensetiv) 
I det siste har jeg faktisk tenkt litt på at det er sunt å finne karaktertrekk som man kan kjenne seg igjen i, eller uttrykk som passer en selv. Selv om man ikke har lyst til å bli plassert noe sted, så tror jeg det er lurt å plassere seg selv for å finne ut hvem man virkelig er. 

Nå høres det ut som om jeg forbereder en preken, men jeg mener det helt alvorlig. Det er lurt å identifisere seg selv, og det trenger ikke å være ord som smart eller snill. Det morsomste er hvis du kan finne helt nye ord du aldri har hørt før som du kjenner deg igjen i, som logofil eller ambitchiøs. 

 

Jeg utfordrer deg til å finne ord som beskriver deg som du aldri har hørt før, og kommentere dem under. Det trenger ikke å være norske ord. (Det er faktisk når du kan bruke alle typer språk at moroa starter)
For å starte, har funnet noen jeg synes beskriver meg godt:
Sapioseksuell- en som er tiltrukket av intelligens i andre
Eccedentesiast- En som kan fake et smil når det er nødvendig
Oneirataxia- Å ha vanskelig for å skille mellom fantasi og virkelighet
Librocubicularist- En som leser i senga
Nefelibata- En som lever med hodet i skyene. (Av og til)
Pluviofil- En som liker regn
Nemofil- En som elsker skogen

Sånn, nå er det din tur.

 

Høst

Våren er uten tvil min favorittesong, men høsten kommer etter som en god nummer to. Og siden jeg har prøvespill på onsdag, og denne helga kom til å inneholde mange øvetimer, måtte jeg finne på noe å gjøre i mellom alle øktene for avkoble. 

Så, jeg arrangert en skikkelig høst-helg. Jeg lagde plommesyltetøy, bakte brød, gikk en tur, fullførte et filt-prosjekt, strikka, plukka rips, gikk tur og lagde fårikål. Jeg er spesielt fornøyd med å lage fårikål for første gang. Jeg var så nervøs i går ettermiddag da jeg starta, også viste det seg å være den letteste middagen du kan lage. Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere studenter lager det. Du legger kål og kjøtt i lag og lar det koke i to timer mens du kan gjøre andre ting. Også har man mat i noen dager etterpå også.

Det var rim i gresset i morges da jeg gikk en tur. Det var deilig med så frisk luft, det er som om man puster inn energi. Dessuten gir høsten muligheten til å ta mange fine bilder.














Det er få ting som slår helt ferskt brød med hjemmelaget plommesyltetøy til kveldsmat. Det anbefales på det varmeste.

Tanta mi ringte meg i dag og lurte på hvordan det gikk. Hun snakket om hvor viktig det er å koble av en gang i blant. Jeg har ikke gjort det på en lang stund, og det var godt å få det til denne helga selv om jeg klarte å få til gode øveøkter. Kanskje det er akkurat rett før slike store prøvelser at vi trenger det.

Hun snakket også om det å være flink pike, og alltid skal redigere og rette og aldri blir ferdig med noe. Noen ganger er det lurt å tenke at noe er godt nok. Og jeg vet at vi hører dette hele tiden, men det er vel derfor det gjentas hele tiden også. Fordi vi trenger å bli minnet på slike ting. Noen ganger er det lov å prestere godt nok, og ikke aller best, og så heller komme sterkere tilbake neste gang. 

Det skjer veldig mye for tiden, og jeg føler ikke at jeg strekker nok til i noen aspekter av livet mitt, og det er akkurat da man trenger en telefon fra tanta si i Kongsberg som kan minne en om at man må trekke pusten og la bra være godt nok. Når alt kommer til alt, så er det utdanningen min som er det viktigste. Det andre kommer etterhvert.

Ha en fin uke, og husk å koble av. Det er bare når du gjør det, at du kan prestere ditt beste når det gjelder.

Å være nervøs er egoistisk

Jeg sitter inne med tente lys i alle kriker og kroker. Ute raser stormen som var meldt over hele Troms i dag. Det var bare så vidt at bussen fikk kjøre over broen fra Tromsøya til Kvaløya der jeg bor. På kanna har jeg varm sjokolader, og jeg sitter inntullet i et pledd og tenker mens jeg ser på trærne i hagen som bøyer seg, og kaster seg hit og dit.



Vi hadde besøk av Kyrre Texnæs på konservatoriet i dag. Kammerorkesteret hadde en øvelse med ham i det han kalte orkesterkoreografi. Det er uten tvil den morsomste øvelsen jeg har vært på i hele min fiolinkarriere. Vi spilte med en vi er glad i, i tankene, og vi spilte med fokus på vippe de andre i orkesteret av pinnen, noe som resulterte i dytting, pirking, røkne strenger og supergodt humør. 

Det jeg sitter igjen med er en god opplevelse sammen med de jeg spiller med til daglig der vi støttet hverandre og spilte sammen. Kyrre sa noe som jeg virkelig har tenkt på i etterkant. "Å være nervøs er egoistisk." Da tenker du på deg selv og din prestasjon fremfor de som hører på deg og skal sitte igjen med en opplevelse når du er ferdig. Hvis du fokuserer på at du og publikum skal nyte den tilmålte stunden dere deler med hverandre, så blir du ikke nervøs. Og det var akkurat det jeg opplevde i dag.

Det var utrolig deilig å skrifte fokuspunkt, og nyte det som etterfulgte. Jeg kjente ingen nerver, selv da Kyrre kom bak scenen og annonserte at det var 30 sekunder til vi skulle på. Det var bare deilig. Publikum fortalte etterpå at det var det beste de hadde hørt og sett kammerorkesteret på konservatoriet hadde gjort. 

Tenkt på det neste gang du er nervøs før du skal ut på scenen; Det er ikke deg det handler om. Det er musikken og de som skal høre den- og det inkluderer deg selv. Det skal hvertfall jeg huske på.

- I

Når skal man gripe muligheten?

Hvis du får en mulighet,  griper du den uansett hva?

I uke 44 skal konservatoriet i Tromsø ha prosjektuke, bortsett fra strykerne for vi har konsert uka før, så vi har fri den uka. Det passet meg egentlig perfekt for nevøen fyller år den uka. Det var deilig å se frem til en friuke før jul.

Så får jeg en melding om at jeg er plukket ut til å være med på Nordisk Orkesterakademi. Alt av reise,  opphold og kursavgift dekket. Det er bare ett problem, det foregår i uke 44.

Å spille sammen med et profesjonelt symfoniorkester i Helsingborg sammen med andre unge musikere fra hele Norden er en fantastisk mulighet! Men skal det gå på bekostning av tid med familien min?

En yngre, mer bråkjekk versjon av meg selv, ville sagt at jeg vil alltid velge karriere fordi familien er alltid der. Men nå, når jeg står i den situasjonen der jeg må velge og har en liten nevø som vokser så altfor fort, er prioriteringen plutselig mye vanskeligere.

Har du noen gang vært i liknende situasjon? Hva valgte du?

Sparken 1. dagen

I dag hadde jeg håpet at jeg kunne skrive om min første dag som fiolinlærer. Jeg dro fra konservatoriet til byen og tok en kaffe mens jeg ventet på at timen med fem små felejenter skulle starte 17:30. Cirka klokka fem ringte sjefen min og fortalte at alle jentene hadde slutta. Da hun la på begynte jeg å le høyt over hvor tragi-komisk det hele var. Jeg hadde brukt så mye tid og energi på glede meg, grue meg, forberede meg og være spent, også fikk jeg ikke prøvd meg en time en gang.

Så nå sitter jeg i senga i den nyvaska hybelen min og drikker varm sjokolade med kokoskrem istedet.

På bussen hjem begynte jeg å tenke på at det er så utrolig typisk at alle slutter samtidig. Når én slutter, skal alle slutte. Jeg husker det veldig godt fra da jeg spilte fiolin i Kongsberg skoleorkester. Innen seks år fra da jeg startet, var det bare meg igjen på mitt kull. Og jeg hadde også flere ganger lyst til å slutte fordi venninnene mine slutta.

Å spille strykeinstrument er en ganske smal hobby, og spesielt i Kongsberg der det er jazz og korps over hele linja. Det var ikke særlig kult å spille et klassisk instrument i utgangspunktet, men da var du spesielt dum hvis du valgte et strykeinstrument som nesten ingen du kjente spilte.

Nå vet jeg bare om fire andre som fremdeles spiller, som jeg spilte sammen med. To av dem studerer musikk, to har blitt kulturskolelærere.

 

Uansett, så ble jeg enig med sjefen at hun skulle kontakte meg hvis noen meldte interesse for å starte med feleundervisning. Så da er det fremdeles håp for en deltidsjobb for meg også.

Har du hatt en bra dag? Forhåpentligvis bedre enn det min ble.

-I

 

Hjelp! Fotovegg

Hybelen jeg bor i, er et nesten kvadratisk rom+baderom og en liten gang. Kjøkkenet har gamle fronter i hvitt og brunt, og er mer sjarmerende enn pene. Veggene er helt hvite. Så, da jeg flyttet inn, printet jeg ut masse bilder fra pinterest og noen egne bilder og hengte dem opp på veggen. 

I Sommer printet jeg ut enda flere bilder, og nå kan jeg nesten tapetsere veggene mine i bilder. Til sammen er det nå nesten 300 bilder+postkort som henger på veggene mine, klesskapet og kjøkkenskapene.



Så jeg henvender meg nå til dere og roper om hjelp. Jeg sliter veldig med å få det til å se organisk og pent ut. Har dere noen forslag til hvordan jeg kan henge dem opp slik at det ser ut som jeg har hatt en baktanke med det, og ikke bare hengt dem opp i hytt og pine. (Ikke foreslå hjerteform, for det har jeg allerede prøvd. Tydeligvis trenger man alle bildene i samme størrelse for at det skal se kult ut.)



Håper å lese noen gode tips.

-I

Slottet

Jeg tror alle som leser har en bok de bare ikke klarer å slutte å tenke på. Selv lenge etter at man fullfører boka, ligger den i underbevisstheten og bobler opp til overflaten når man minst venter det. For meg er en av disse bøkene Slottet av Franz Kafka.

Jeg har aldri vært så rasende sint på en bok i hele mitt liv. Ikke engang da Humlesnurr døde i Harry Potter og Halvblodsprinsen. Jeg brukte hele tre måneder på å komme gjennom de knappe 250 sidene, også ender den midt i en samtale, og jeg er veldig sikker på at det er en grunnene til at jeg ikke kan slutte å tenke på den. Ikke en gang nå, fire måneder senere.

Boka handler om K. som kommer til en landsby som landmåler der ingen tar ham imot, ingen sender ham vekk og hele tiden står dette Slottet over og utenfor landsbyen som en uoppnålig skygge og hjernevasker hele landsbyen. K ønsker mer enn noe annet å nå opp til Slottet, men blir hindret av Slottet selv og beboerne i landsbyen.

En av tingene jeg liker veldig godt, er at hovedpersonen, K, ikke opplever noen tydelig personutvikling iløpet av boka. Han møter en motstand han rett og slett ikke kan kjempe imot, og det gjør at karakteren stagnerer. Min oppfatning er at det er en fremstilling av mennesker som ikke endrer seg, for de eksisterer faktisk. 



Det er absolutt en bok som er verdt å lese, selv om jeg klager over at den var tung. Den setter virkelig søkelyset på et problemstillingen om en verden som vil bedras. Et samfunn basert på lykkelig uvitenhet der alle bare aksepterer måten ting drives på, og at de ikke kan gjøre noe med det. Og så det forstyrrende elementet illustrert i K, som ikke kan annet enn søke en mening med alt som foregår. 

Det er naturlig for meg å trekke paraleller mellom Slottet og religion. Religion oppleves, for meg som noe uoppnåelig. Uansett hva du gjør, er du aldri god nok i religionens øyne. Du fortjener aldri å nå helt frem. Slottet er litt det samme i Kafkas roman. Den ligger utenfor rekkevidde, og når man endelig føler man har tatt et skritt i riktig retning, så

Hvis du har lest Slottet av Kafka, vil jeg gjerne høre dine tanker i kommentarfeltet under.

-I

Passacaglia av Biber

Da jeg opprettet denne bloggen, var intensjonen egentlig å skrive om mitt liv som musiker, og noen av mine tanker og ideer om livet. Når jeg ser tilbake nå, innser jeg at det har blitt mye av det siste og nesten ikke noe av det første. Det skal jeg endre på nå.

En av grunnene til at jeg ville dele litt av livet mitt som musiker, var som en øvelse for meg selv. Blant annet en øvelse i å fremføre musikk som ikke føles helt ferdig enda. I videoen under hører dere meg spille en Passacaglia for fiolin av Biber, en komponist fra barokken. Jeg hadde dette stykket på repertoaret mitt til semesterprøva i fiolin før jul, og hadde ikke spilt det i det hele tatt siden før jeg tok det opp igjen nå i sommer. Det dere hører, er andre gangen jeg spiller igjennom stykket siden jul med alle sine feil og slurvete intonasjon. Det er mer en øvelse for meg enn nytelse for dere, så bær over med meg.

Jeg setter virkelig pris på en liten tilbakemelding i kommentarfeltet under.


-I

 

Suksess

Hva er suksess? Det er et like idiotisk spørsmål som "hva er kunst?" Hvis du spør et familiemenneske før du et helt annet svar enn en karrieretype. Men vi har en tendens til definere suksess som å nå den absolutte toppen av karrierestigen. Med mindre man blir partner i en advokatfirma, toppkirurg, den beste eindomsmegleren, eller trekker tusenvis av fans til konsertene sine, er man ikke suksessfull.

Og de som ikke er gode nok, er lærere? Jeg ser virkelig opp til de som velger å bli lærere. Spesielt de som har bestemt seg for å bli musikklærere på kulturskole i et yrke der definisjonen på suksess virkelig er skyhøy. Kulturskolelærere er jo de som ikke fikk jobb i noe orkester og må tjene til livets opphold ved å lære snørrunger å holde instrumentet riktig vei?

Jeg har ikke lyst til å bli lærer, i så fall bare på siden av et yrke som utøvende musiker. På konservatoriet har mange en idé om at man må bli lærer. Jeg innbiller meg at noen legger lista lavt fordi det er lettere, men jeg har ikke lyst til å bli lærer. 

 

Ved å legge lista for suksess så høyt, gjør vi det jo bare verre for oss selv. 

God morgen!

Jeg vil bare sjekke inn for å ønske alle sammen en god morgen, og dele dette bildet jeg tok på vei til bussen i dag.

Det var helt magisk å sykle til bussen i dag i den kjølike morgenlufta. Det fikk meg til å tenke på et dikt av Lord Byron

There is a pleasure in the pathless woods,
There is a rapture on the lonely shore,
There is society, where none intrudes,
By the deep sea, and music in its roar:
I love not man the less, but Nature more,
From these our interviews, in which I steal
From all I may be, or have been before,
To mingle with the Universe, and feel
What I can ne'er express, yet cannot all conceal.

-I

∞%



 du er et menneske. Jeg er et menneske. Vi er mennesker. Men, la meg stille deg to spørsmål; Hvor mye menneske er du? Og, hvor går grensa for hvor mye man kan være?

Jeg er tilbake i Tromsø, og siden det har vært ei stille uke for fiolinistene, har jeg hatt god tid til å tenke.
Det jeg skal skrive om noe er et resultat av mange år med intens tenking, som jeg endelig har klart å samle under én idé.

Da jeg startet på musikklinja, måtte jeg velge et hovedinstrument, og selv om jeg føler at sang og fiolin er likeverdige, har det ikke blitt slik etter at jeg tok det valget, og det plager meg. Noe annet som plager meg er ideen om at man kun kan velge ett yrke, en karriere. Det er de ytterste få som kan gjøre mer enn en ting. Og til slutt så plager det meg at livet en gang tar slutt og det er min oppgave å leve så bra som mulig slik at jeg ikke angrer på noe når jeg en gang skal dø.

Alt dette, og mer til, har ledet opp mot en idé: Jeg er mer enn 100%.

Jeg er 100% menneske, men jeg er også 100% datteren til foreldrene mine. Jeg er 100% fiolinist og 100% sanger. 100% musiker, men også 100% skribent.
Alt jeg er, er jeg 100%. Det går rett og slett ikke an å være mindre. Så, på onsdag mens jeg satt på bussen, slo det meg; vi er uendelig prosent. Og hvis du begynner å tenke på det slik, åpner det seg uendelig med muligheter. Verden har muligheten til å bli mye mer nyansert hvis den får lov til å være uendelig prosent, og det har du også.



Nå er dette bare en filosofisk tanke, og jeg har ikke gjort noen matematiske beregninger. Så, hvis du har du lyst, har du lov til å teste ut teorien min matematisk også. Du har jo uendelige muligheter.

Jeg håper å få høre hva dere tenker i kommentarfeltet nedenfor.

- I

 

Ja til pels!

Jeg tror mote er et av de mest omstridte temaene i journalistikkens historie. Søker du på mote på VGs nettsider kommer det opp ti sider med resultater, og på Aftenpostens nettsider får du opp 1201 treff. Det er så mange ute i den vide verden som mener mote er fjåsete, unødvendig og skadelig både for oss mennesker og våre firbeinte venner.
Jeg er helt enig, derfor sier jeg ja til pels!

Jeg synes vi alle skal sette sammen våre små grå for å finne ut hvordan vi kan snu evolusjonen, og gjengro pels på vår egen kropp. Dermed trenger vi ikke å bruke masse penger og resurser på å produsere klær og vi kan ikke sammenlikne oss med andre utifra hvilke klær vi putter på kroppen. Bare tenk deg at vi tar debatten om skoleuniform litt lenger, så skjønner du sikkert tegninga. 

Tar vi vekk klærne, tar vi vekk identiteten til folk også, og da kan ingen si at de er bedre enn andre utifra førsteinntrykket på gata lenger. Sammenlikningsgrunnlaget forsvinner og alle blir helt like. Bortsett fra noen utrolig dårlig blondinevitser, har jeg sjeldent hørt om diskrimininering av hårfarge/struktur, så hvis vi bare har håret til hverandre å ta utgangspunkt i, så forsvinner også mye av diskrimineringen også.

Med pels på kroppen kan vi heller ikke se hvilken hudfarge andre mennesker har, og da er problemet med rasisme løst også. Jeg kan rett og slett ikke se noen negative sider ved dette forslaget. Har du noen gang hørt om en kanin som har mobbet en annen kanin fordi den ene er hvit og den andre er svart? Nemlig!

Og tenk deg, så praktisk det blir i vintermånedene her i det kalde nord. Vi trenger ikke å vurdere om vi trenger den tykke eller tynne kåpa om morgenen lenger, det er bare å gå ut. Vi trenger ikke å stå timevis inne i klesskapet for å finne ut av vi skal ha på oss på jobbintervjuet eller daten, det er bare å gå ut døra. Og tenk så mye tid og energi vi sparer på å ikke sminke oss og styre på. Alt vi trenger å gjøre er å gre pelsen og gå ut døra. 

Jeg gleder meg ihvertfall veldig til å slippe alt styret med å finne en stil som passer min identitet. Hva med deg?

Det er lov å være sliten

Mamma sa noe i dag, som har fått meg til å tenke litt: "Jeg spiser masse grønnsaker, sover ordentlig, trener masse, og likevel er jeg sliten om dagen."

Vi er opplært til å jobbe fulltid, trene, ha venner, ha fritidsaktiviteter, få barn og alt som hører til, men vi er også opplært til å tro at det er noe galt med en gang vi er slitne. Er det rart vi blir slitne med alt det vi gjør i løpet av dagen. 

Men det er ikke akkseptabelt å være sliten. Vi skal få til absolutt alt. Vi skal si ja til absolutt alt. Vi skal ikke være den negative personen som sier nei. Og det er ikke så rart at vi har blitt slik heller. Så klart vi har lyst til å prestere på jobben, være godt trente og tilbringe tid sammen med venner.

Jeg har lært på den harde måten hva som skjer hvis man ikke lytter til kroppen når den er sliten. Andre året på videregående var jeg syk fra desember til mai fordi jeg alltid hadde noe å gjøre og ikke hadde tid til å tillate meg selv å være sliten. Hvis hele befolkningen fortsetter slik, vil til slutt hele Norge møte veggen. Jeg har ikke lyst til å oppleve at det skjer.

Jeg tror det ligger noe i det "ekspertene" sier om at vi må lytte til kroppen i en hektisk hverdag. Kan vi ikke bare innse at vi blir slitne, også slappe litt av innimellom? Se en ekstra episode av den tv-serien på netflix, lese et par ekstra sider i den boka, strikke en omgang til på genseren. Hva du enn gjør når du slapper av. 

Jeg vil dele en historie med dere som jeg leste i Helvetesuke-boka til Bertrand Larsen om en universitetsprofessor i USA. I en time med studentene sine hadde han et stort glass på kateret som han fylte med golfballer, og spurte studentene om glasset var fullt. De svarte at det var det. Så helte han småstein i glasset som skled mellom golfballene og spurte igjen om glasset var fullt. Igjen svarte studentene at glasset var fullt. Da helte professoren sand i glasset som la seg i mellomrommene mellom golfballene og steinene. Studentene konkluderte igjen at glasset var fullt. Til slutt helte professoren kaffe ned i glasset. Nå var alle enige om at glasset var fullt. Professoren fortalte at golfballene var de essensielle tingene i livet som mat, hus osv. Steinene var familie og venner og sanden var karrieren. Studentene spurte hva kaffen var. Med et lurt smil fortalte professoren at det representerte at uansett hvor travel man var, hadde man uansett tid til en kopp kaffe.

Det er lov til å ta seg en pause innimellom.




Miranda Priestly er ikke djevelen

Meryl Streep er absolutt og uten tvil min favoritt-skuespillerinne. (Har du sett Brigdes over Madison County? Hvis ikke er det den neste filmen du skal se.) Derfor har jeg en tendens til å se hvertfall én av filmene hennes i måneden, og i dag så jeg The Devil Wears Prada, for 17. gang eller noe sånt. (Egentlig bare fordi Miranda Priestly er en av de kuleste karakterene jeg vet om) Men hver gang jeg ser den for å få min dose Meryl Streep, har Anne Hathaways rollefigur, Andy, en tendens til å irritere meg så mye at jeg glemmer hvorfor jeg i det hele tatt ser filmen.

I løpet av filmen, for de av dere som ikke har sett den,(Spoilers!) får Andy jobb som assistenten til Miranda Priestly; Editor in Chief i motebladet Runway. Andy har egentlig ikke lyst på jobben, men ser på det som et trinn i karrierestigen innen journalistikk. Etterhvert bestemmer hun seg for å gå all in, endrer stilen til det enormt bedre, og jobber rævva av seg, til mye misnøye fra vennene og ikke minst kjæresten. Istedenfor å være stolt av det hun gjør, kommer Andy kun med unnskyldninger om at hun ikke hadde noe valg når det gjaldt jobben, og til slutt snylter hun kollegaen sin for en tur til Paris Fashion Week, og "mister" integriteten sin fullstendig. Det er først når Miranda gjør noe liknende, at Andy innser hvor forferdelig hun har oppført seg, så hun stikker av, får en jobb i en avis i New York, og går tilbake til den uflatterende stilen sin.

Andy er av den typen jente som er det motsatte av nesten alt jeg står for. (Husk: Nesten alt) Hun får en jobbmulighet som faller ned i fanget hennes fra himmelen, og alt hun gjør er å klage over hvor hardt det er. Våkne opp jente, det er vanskelig å jobbe med man brenner for! Hun griper en mulighet til å bli med inn på en fest og møte sjefsredaktøren i New York Times fordi hun er for sen til kjærestens bursdag. Hun har dårlig samvittighet fordi hun blir valgt ut til å bli med til Paris Fashion Week fremfor en kollega, der hun kan møte nærmest alle som betyr noe innen mote og journalistikk. 




Miranda er derimot den type sterk kvinne jeg ville sett opp til hvis hun hadde vært virkelig. (Les: Jeg ser opp til Anna Wintour, som det sies er inspirasjonen til Miranda Priestly.) Hun vet nøyaktig hva hun vil ha, og er ikke redd for å kreve det. Hun tar de muligheten hun får, og blåser i hvilke tær hun tråkker på i prosessen. Det er vel derfor hun er der hun er. Så klart koster det henne et behagelig privatliv, men jeg er overbevist om at der må man nesten velge. Det er som Andy sier i filmen. Hadde Miranda vært en mann, ville ingen sett annet enn hvor god hun er i jobben sin. Hvis hun hadde vært en mann, ville mange kvinner sikkert bare finne det utrolig sexy hvor opptatt han er av jobben sin. 




I denne filmen ville jeg vært Miranda Priestly. (Husker du den leken da vi var yngre? Der vi sa at vi var favoritt-karakteren vår i en film.) Jeg går på et musikkkonservatorium med syv andre fiolinister. Hvis fiolinlæreren vår spør om jeg vil være solist på et prosjekt, kommer jeg til å si uten å så mye som å tenke på hva de andre fiolinistene vil. Vi er gode venner, men vi er også konkurenter. En dag kommer vi til å søke på de samme jobbene og bare én av oss kommer til å få den. Og jeg kommer til å gjøre hva som helst for at den ene blir meg. Jeg kan ikke ha venner eller kjæreste som begynner å trekke andre veien hvis karrieren min plutselig begynner å ta av. Og i gjengjeld kan de forvente det samme av meg. Det er viktig. Hvis min venninne eller kjæreste kommer seg langt i en karriere, kommer jeg til å heie på dem, ikke syte om at de har forandret seg. Store endringer i livet, endrer oss. Sånn er det bare. 

Som sagt over, sier Andy opp jobben sin i Runway, og i samme sekund er hun tilbake til den kjedelige, anonyme stilen sin som ikke kledde henne i det hele tatt. Kan man ikke jobbe i en avis og likevel beholde den gode stilen sin? Miranda stjeler en jobbmulighet fra en venn og kollega og gir den til rivalen sin for å hindre vedkommende fra å stjele hennes egen jobb. Når hun gjør det, innser Andy plutselig hva hun har gjort mot sin kollega, Emily, og slutter. Skal det plutselig gjøre saken bedre? De portretterer henne som en uskyldig engel som blir korrupt og så blir ren igjen. Hvis det hun gjorde for å fremme sin egen karriere var så ille, blir hun et bedre menneske igjen bare fordi hun gir opp jobben innen mote? Slutten forvirrer meg veldig. Som sagt, ser jeg filmen kun fordi Meryl Streep gjør en strålende utgave av den karrierebesatte sjefsredaktøren.

Det kan godt hende at det er flere der ute som er uenig i det jeg har å si, og det er helt greit. Jeg regner egentlig med at det er ganske mange der ute fordi vi jenter er på en måte oppdratt av oss selv og de rundt oss til å tro at vi ikke fortjener noe, og at vi hvertfall ikke skal stjele muligheter fra hverandre. Jeg er bare opptatt av min egen utdanning og min egen karriere, mer enn noe annet.

Kanskje noe å tenke på?

Vi skrives.

Naturen er vakrest om våren





















Slutten av helvetesuka

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å innrømme hvordan de siste ukene i helvetesuka var, men så tenkte jeg; Hva er poenget med å blogge om helvetesuka hvis jeg ikke skriver sannheten. Så, here we go...

Fredagen var en restitusjonsdag, sånn har jeg egentlig ikke så dårlig samvittighet for. Jeg trente, øvde, dro på skolen og drakk te og spiste lunsj hos ei venninne før jeg kjøpte sushi og dro hjem. 
I går derimot, var ikke en særlig god dag. Jeg øvde litt på morgenen, og så kan jeg egentlig ikke huske at jeg gjorde noe som helst annet. Bortsett fra å se en film hos husverten og spise egg og bacon til middag.

I dag har jeg så langt spist frokost og syka en tur. Nå skal jeg snart spise middag oppe hos husvertene, og ellers står livet litt stille i dag.

Grunnen til at jeg er ærlig om dette, er at jeg tror det er flere som har det sånn. Vi lever i en hverdag der latskap og apati dyrkes som humoristisk, og ikke som kritisk slik det burde. Jeg kommer sikkert til å ha et eget innlegg om dette temaet en dag, men det er ikke idag.

Jeg kommer tilbake i løpet av dage for å oppsummere uka som har gått.
 

Spolerte planer

I løpet av denne dagen ble jeg egentlig ganske gira på å jobbe gjennom hele natta, selv om mamma synes det er en dårlig idé rett før eksamen og at jeg heller burde gjøre det i sommer. Så kommer jeg hjem, og hva får jeg se? Jeg har blitt trukket ut i eksamen i komposisjon og har en hel haug med oppgaver jeg skulle rette. Oppgaver som egentlig var godkjente som arbeidskrav, men tydeligvis ikke gode nok for eksamen. Da gikk lufta ut. Og jeg mener skikkelig. Jeg ble så sint, og snakket i telefonen med mamma i en halv time. Frustrasjonen over dårlige beskjeder har brygget oppunder i hele år når det gjelder det faget, og nå rant det over. 
Så jeg tok meg et glass vin, satte meg ned med oppgavene og nå skal jeg legge meg, uansett hva Betrand sier. Så sint var jeg, at det kan regnes som et enormt skritt utenfor komfortsonen.
Noen ganger må man si seg slått av uforutsette hendelser og omgruppere seg før man prøver på nytt. Derfor skal jeg døgne og jobbe natta igjennom i sommerferien, akkurat slik min kjære mams foreslo.

Ellers har dagen egentlig vært veldig fin. Jeg har vært endel utenfor komfortsonen, selv om det kanskje ikke har vært helt nok, men det tar jeg igjen en annen gang. Vi hadde et veldig bra og produktivt møte i studentutvalget i dag, og jeg føler at vi virkelig er på vei til å bli et godt utvalg. Jeg hadde en utrolig tung treningsøkt i dag, som jeg var virkelig fornøyd med. Jeg har øvd på fiolin og direksjon, og jeg har skrevet ferdig oppgaven jeg hadde i musikkhistorie, i tillegg en haug med andre småting.


Det er få bilder som beskriver bedre hva jeg føler akkurat nå.

Ha en god natt! Det skal hvertfall jeg ha.

Tida flyr

I går var fokuset på fordeling av tid, "Time management". Det var foreløpig det mest nyttige tema for meg så langt. Jeg har prøvd å bruke det litt tidligere, og jeg setter konstant opp to do-lister, men tipsene jeg fikk i dette kapitlet var fantastiske! Nå vet jeg at jeg har et godt verktøy for å fordele tida mi i framtida. Lage en årsplan, en månedsplan, ukesplan og en dagsplan. Lag en to do-liste som du bare kan fylle på i det uendelige, og fyll ut i kalenderen når du skal utføre oppgavene. tidligere har jeg kun laget en liste over gjøremål for dagen, og kanskje dagen etter, men aldri en uendelig en som jeg skal fordele utover hele kalenderen.

En ting jeg har lagt merke til nå i helvetesuka er at jeg har blitt så fokusert på arbeidsoppgavene mine at jeg glemmer mye annet. Jeg er egentlig ikke typen som legger igjen ting hist og her, men i løpet av de siste dagene har jeg lagt fra meg både mobilen og vantene mine på konservatoriet. Det kan virke som om jeg har så mye å tenke på, at andre ting blir presset ut av bevisstheten.

I går var jeg også på kino med jenta til de jeg leier hos. Vi så Skammerens Datter. Jeg leste de bøkene da jeg var liten, og begynte nesten å grine da jeg så den skulle komme på film. Jeg tror jeg aldri har vært borti en så direkte adapsjon i hele mitt liv. Alt jeg husker fra boka var med, og jeg kan ikke komme på noe som hadde blitt puttet inn uten at det var med i boka. Jeg er veldig fornøyd! Skuespillerne var også helt fabelaktige. Jenta som spilte Dina var så klin lik jenta som er tegna på forsida av boka at det var helt vilt . Også er jo Jacob Oftebro med, det er jo alltid en bonus.

I dag skal jeg ut av komfortsonen, bokstavelig talt. Jeg skal være våken fra i dag klokka 05:00, til i morgen klokka 22:00. Jeg skal rett og slett døgne, men istedenfor å feste og spise potetgull sånn som russen gjør, skal jeg være produktiv hele natta. Da jeg våknet i dag, var jeg så trøtt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, og jeg tror det har litt med at jeg vet at jeg nå skal være våken i 41 timer! Det er egentlig ubehagelig allerede bare jeg tenker på det. Bevisstheten min vil gjennomføre for jeg kommer til å være så stolt etterpå, men kroppen stritter i mot alt den orker. Jeg tror det som blir vanskeligst er at jeg skal være så produktiv som overhodet mulig, men det eneste jeg har lyst til å fokusere på om dagen er fiolinprøva mi som er på mandag, men jeg kan ikke øve midt på natta. Derfor tror jeg mye av tiden kommer til å gå med til å lese bøkene jeg har fått av PAN, mentoren min og øving til musikkhistorieeksamen. Det eneste jeg kan tenke på nå som er positivt er at i Tromsø er det så lyst om dagen, at mørket hvertfall ikke kommer til å gjøre meg enda mer søvnig. Det hadde vært mye verre om jeg gjorde dette om vinteren.




Nå skal jeg komme igang med dagen, møte min frykt og hoppe ut av komfortsonen. Vi sees på andre siden!

Dag to i helvetesuka

I går var det fokus og modus som sto på tapetet, slik som vanene fikk kjørt seg på mandag. Som musiker er man avhengig av å kunne skifte fokus og modus raskt og effektivt, og ikke la seg påvirke av dårlige prestasjoner eller nervøsitet. Det er noe jeg fremdeles må jobbe mye med, og en dag holdt ikke for meg. Dette er et tema jeg skal dykke dypere ned i, i ukene som kommer også.

Dagen forløp seg fint. Alarmen ringte denne gangen, og jeg fikk unnagjort mye på de første timene av dagen. Det er rart hvordan jeg bare kan tenke på at det er helvetesuke, også bare gjennomfører jeg. Det er som om det ordet rasjonaliserer alt det jeg gjør. Det er en unnskyldning for å ikke finne unnskyldninger.

I dag skal jeg fokusere på time management, eller å fordele tida mi på en god måte. Jeg har sett veldig frem til dette temaet, og skal bruke det flittig i løpet av dagen. Larssen skriver at helvetesuka også handler om å balansere tida mellom jobb og fritid. Derfor har jeg bestemt meg for å ta med jenta til husvertene mine på kino. Vi er veldig glad i fantasy, begge to, så jeg skal ta henne med for å se Skammerens Datter. Jeg leste de bøkene for mange år siden, og nå filmatiseres de endelig!





Jeg gleder meg!

 

Les mer i arkivet » Juli 2016 » Juni 2016 » Mai 2016
hits