Talent

Da jeg startet å spille fiolin som syvåring, viste jeg ingen eksepsjonelle evner på instrumentet. Jeg var ikke bedre enn noen av de andre fiolinistene jeg startet sammen med. Til gjengjeld tok jeg ting veldig lett, og det var noen ganger nesten for lett å lure læreren til å tro at jeg hadde øvd mer enn jeg hadde. De kalte meg talentfull. Jeg var en talentfull, ung fiolinist.

April i fjor holdt jeg en konsert med ei venninne som spiller orgel i Kongsberg kirke. Jeg hadde utrolig lyst til å spille en Passacaglia av Biber, men læreren min advarte meg mot det, da jeg akkurat hadde startet å øve på den, og den ikke var konsertklar. "Du er ikke lenger det talentfulle vidunderbarnet. Folk forventer kvalitet i spillet ditt."

Så jeg antar at jeg ikke er talentfull lenger?

En annen lærer jeg hadde, sa: "Selv om man har talent på sitt instrument, så må man også ha talent for å øve. Det er det som bestemmer om man blir en god musiker eller ikke."
Pappa forteller at dette er lett å observere på sprintere. La oss si at "Hans" har talent for å løpe- han har lange ben. "Fredrik" derimot er ganke liten og har korte ben. Hans løper fra Fredrik allerede før de er halvveis på 400m de første gangene, men fordi Hans er så god, gidder han ikke å trene noe særlig. Fredrik derimot vet at han må trene for å bli god, så han legger inn masse treningstid hver dag. Om ikke lenge, er det Fredrik som løper fra Hans.

Jeg har ikke talent for å øve. Jeg kan være utrolig streng med meg selv i tre uker. Er konstruktiv, strukturert og målrettet. Så begynner jeg å tenke at dette går bra, og så blir jeg slapp og øver ikke mer enn 1 time hver dag i flere måneder. Jeg kan ikke bruke andre som er bedre for å motivere meg selv til å øve. Det har som regel helt motsatt effekt. Det eneste som driver meg er mestringsfølelsen, og hvis jeg ikke har hatt den på noen uker, er det vanskelig å finne den frem, og det er umulig for meg å tvinge frem noen motivasjon.

Jeg tror at det å ha blitt kalt talentfull har ødelagt mye for meg.
Ikke det å være talentfull i seg selv, og ikke det at folk har kalt meg det, men den følelsen de har gitt meg ved å si det. "Du er så talentfull at du klarer deg uten å øve." "Jeg skulle ønske jeg var som deg og tok ting så lett uten å øve. Du kan det jo utenat etter to gjennomspillinger!" Så klart det fungerer til et visst punkt, men det ble vanskeligere og vanskeligere å skjule for læreren min hvor lite jeg hadde øvd. Nå er det nesten umulig, men istedenfor å begynne å øve mer jevnlig, går jeg og venter på den dagen da alt går tilbake til slik det var før. den gangen da jeg var ung og talentfull.

Nå skal jeg ikke trekke ufullstendige koblinger mellom Mozart og meg, men jeg har lest at han også hadde det på samme måten. Han slet veldig med å få seg jobb da han ble voksen og ikke lenger var det vidunderbarnet han var blitt kjent som. Jeg tror at det gjør noe med oss å bli kalt talentfull fra en tidlig alder. Vi innbiller oss at vi kommer til å forbli talentfulle for alltid, og derfor trenger vi ikke å utvikle oss, mens de som ikke var så gode som barn vet at hvis de vil lykkes, må de jobbe hardt. Det er en stor forskjell.

Jeg sier ikke at vi skal slutte å kalle barna for talentfulle, for hvis de er gode så fortjener de å høre det, men vi må også få dem til å innse fra en tidlig alder at det kommer ikke til å være slik for alltid. Det er hard jobbing som skal til for at man skal klare seg i hvilket som helst yrke, også de man gjør det bra i. Det kommer alltid noen nye som er bedre enn deg, og som kan andre ting. Derfor er det ens egen jobb å sørge for at man alltid er den beste. Ingen over, ingen ved siden av.

Ha en fortsatt fin dag.

Én kommentar

Oslofru

21.01.2015 kl.15:49

Så fin blogg du har :) <3

Skriv en ny kommentar

hits