Feminist

Jeg regner med at du har sett talen til Emma Watson UN Women Goodwill Ambasador. Hvis ikke, kan du klikke her for å se den- Den er verdt å høre uansett hvem du er. 
En gang i løpet av ungdomskolen skrev jeg "Gratulerer med dagen til alle kvinner" på facebook-veggen min på kvinnedagen. Ikke lenge etter var kommentarfeltet pepret av kommentarer som "jævla femininist" og "Lol, dette er det dummeste jeg har lest." Og selv nå er jeg usikker på om jeg vil publisere dette innlegget når jeg er ferdig. Jeg har egentlig vært feminist hele livet, men det er først nå at kan hende jeg tør å si noe om det. Og selv nå er det ikke helt sikker.

Hvorfor nå? Jeg kan ikke legge skjul på at talen til Emma, som er en stor rollemodell, har hjulpet, men jeg har hatt lyst til å si noe om dette lenge, og nå har jeg en plattform der jeg kan gjøre det. Feminisme har blitt tabu man ikke sier høyt lenger uten å bli forbundet med hårete armhuler og sinte kvinner som hater menn. Det er ikke det jeg vil bli forbundet med og det er derfor jeg ikke har sagt noe. Nå bryr jeg meg egentlig ikke så mye om det. Folk får tro hva de vil.

"Hvorfor gidder du egentlig?", tenker kanskje du. "Vi har jo likestilling i Norge." Har vi det? Er det virkelig likestilling i Norge? Kvinner har på mange områder ikke de samme godene som menn, og det er andre veien også. Jeg snakker ikke om kjønnskvotering i enkelte yrker, for folk skal få lov til å jobbe med akkurat det de vil, mener nå jeg. Det jeg mener er at jeg forventer - ikke håper, ikke ønsker- jeg forventer å bli betalt likt som menn for det samme arbeidet hvis jeg gjør en like god jobb.

Rett etter jul skulle jeg møte noen venner og spise middag inne i Tromsø. I helgene går det ikke buss fra der jeg bor, så jeg må gå 2 km. til nærmeste bussstopp. Det var ganske kaldt den kvelden, men jeg har klær så turen gikk helt fint egentlig. I ført jaktbukse og boblejakke ankom jeg Tromsø og tenkte å kle av meg utetøyet på doen på restauranten, for jeg hadde jo så klart pyntet meg under. Jeg har aldri opplevd så mye stirring og så mange kommentarer som da jeg gikk fra bussholdeplassen til restauranten den kvelden. Og alle kom fra menn- gjerne litt opp i årene. Det er forventet at jeg skal gå rundt i kjole eller i det minste jeans. At jeg valser rundt i jakttøy utfordrer stereotypene deres, og de misliker det. 

Takket være foreldrene mine har det aldri vært forskjellige aktiviteter for jenter og gutter hjemme hos oss. Pappa og jeg har snakket om jakt siden før jeg begynte på skolen, og vi har dratt på fisketurer siden jeg var liten. Da jeg ble jeger endret vi på manndomsprøven, som inngår å spise et rypehjerte, til jegerprøven. Derfor tror jeg at pappaen min er en feminist selv om han ikke vet det, og sikkert ikke liker å bli kalt det.

Dette innlegget ble litt sintere enn jeg hadde tenkt, men jeg bare måtte få det ut. Jeg mener ikke å peke på noen med en streng finger her, for vi er alle ansvarlig. Det eneste jeg ville var å tørre å si det høyt:

Jeg er en feminist.


Denne skulle egentlig være et bilde på #HeforShe, men nå ser jeg at det kanskje ser mer ut som et bilde på tvekjønnhet. Uansett, det er det jeg vil at
det skal være: Et bilde på begge kjønnene som kjemper som for likestilling. Og malingen er egentlig lilla, fordi det er vennefargen.


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits