Om 100 år

Jeg husker vi fikk i oppgave en gang på barneskolen å fortelle hvordan vi så for oss verden om hundre år. Hvordan menneskene kom til å være, deres hverdag og levesett. Noen selverklærte kloke hoder er redde for at vår tidsalder- dataalderen, kommer til å forsvinne i historien en gang fordi vi lagrer alt på en teknologi som kanskje ikke blir benyttet om flere hundre år. Jeg er mer redd for at folk om hundre år ikke kommer til å vite sannheten om vår tidsalder. Hvordan vi hadde det, hvordan vi levde. Hvilke verdier vi hadde. 

En stund tilbake var jeg på handletur med ei venninne, og jeg hadde lyst til å gå innom en vintagebutikk, men det hadde ikke hun. Hun var redd for at det ikke fantes noe i hennes størrelse i slike butikker. Det fantes folk i alle størrelse før i tiden også, sa jeg, og med litt overbevisning ble hun med og fant en nydelig blomstrete kjole fra 60-tallet. 

Det jeg prøver å si er at fordi det vi blir møtt med når vi ser bilder fra tidligere tidsepoke, er skjønnshetsidealet fra den tiden. Bare søk på retro reklame på google, og dette er det du får opp:



Jeg har mine tvil om at alle så slik ut da denne reklamen var i alle avisene.

For en tid tilbake leste jeg om et portrett fra renessansen på Carnigie Museum som skulle renses, og da oppdaget de at portrettet hadde blitt "retusjert" på 1800-tallet til å passe til datidens skjønnhetsidealer.

Bildet til høyre er det originale, mens det til høyre er resultatet av 1800-tallets retusjering for å gjøre maleriet mer interessant for datidens kjøpere. Hele historien kan du lese her.

Det jeg prøver å si, er at jeg ikke har lyst til å bli definert av skjønnhetsidealet i min levetid når jeg er død. Jeg vil ikke at mine oldebarn skal se gamle reklamebilder av jenter, "size zero", og tro at det var slik jeg så ut- slik vi så ut alle sammen.

Når det er sagt, er det vel uunngåelig å ikke bli definert av den tiden man lever i?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits