Skuffelse

Jeg ligger på ryggen på badet og stirrer blindt opp i taket. Om bare noen timer skal jeg synge på konsert i Kongsberg kirke, men her jeg ligger har jeg mest lyst til å sykemelde meg. Huden min er tørr enda jeg akkurat har smurt den. Kjolen jeg skal ha på konserten er litt trang. Jeg kan ikke sangene jeg skal synge i kveld enda jeg har øvd mye på de. melodien vil bare ikke sitte. Og alt kommer tilbake til at jeg skal ha konsert i hjembyen for første gang på veldig lenge.
Jeg vil så gjerne bevise for alle jeg kjenner her, og ikke minst meg selv at det lønte seg å være litt annerledes i barndommen. Vise at jeg har nådd langt, og nå bare holder konsert hjemme for å være grei. Foreløpig har jeg ikke så veldig mye å vise til. Istedenfor skremmer jeg foreldrene mine med å bli stille og deprimert uten å ville fortelle hva som er galt, og ender opp med å låse meg inn på badet. 

Om 1 time skal jeg være i kirka. Jeg trekker en mørk t-skjorte over kjolen så det ser ut som et skjørt og en topp istedenfor jeg for trang kjole, smører ansiktet med mammas fuktighetskrem og trekker pusten. Humøret klarer ikke helt å følge med, men iløpet av kvelden må det komme.

Det er vanskelig å leve opp til ungdomstidens ambisjoner og drømmer. Fra den tiden jeg snakket om å bli rik og berømt og forestilte meg aldri hvordan det skulle oppnås. Jeg trodde vel at jeg bare kom til å våkne slik en dag. Nå må jeg møte gamlebyen uten å ha oppnådd noe av det, bare mumle hardnakket om at jeg faktisk studerer musikk og må ta i mot svar som: "Åh, det er et vanskelig yrke. Er du sikker på at du ikke skal velge noe annet," eller: "Ja, da håper jeg du har en backup-plan." 

Det verste er at det er ikke det som er det verste. Det verste er at jeg skuffer den 13 år gamle meg, som slet på ungdomskolen og drømte om å begynne på videregående. Jeg skuffer den 16 år gamle meg som innser at videregående er akkurat det samme som ungdomskolen bare med enda værre teknikker for å trekke en ned i søla. Jeg skuffer den 19 år gamle meg som tok et friår for å øve på fiolin så hun kom inn på ønsket musikkstudie. Det alle disse versjonene av meg hadde til felles, var at de drømte om å komme tilbake til barndomshjemmet med en musikkpris eller to i baklomma og kunne vise alle de som tvilte at de klarte det. De skulle komme hjem og vifte med håret oppi ansiktet til alle de forferdelig menneskene fra fortiden fordi de klarte det ingen trodde var mulig.

Det er tungt å måtte skuffe de yngre versjonene av seg selv nok en gang. Nok til at det er lett om å fantasere å gi opp, men blikkene til de yngre versjonene av meg når de tenkte på den dagen der i fremtiden gjør det umulig å gi seg. For det er når en til slutt gir opp, og skuffer seg selv at livet er på bånn.




Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits