Miranda Priestly er ikke djevelen

Meryl Streep er absolutt og uten tvil min favoritt-skuespillerinne. (Har du sett Brigdes over Madison County? Hvis ikke er det den neste filmen du skal se.) Derfor har jeg en tendens til å se hvertfall én av filmene hennes i måneden, og i dag så jeg The Devil Wears Prada, for 17. gang eller noe sånt. (Egentlig bare fordi Miranda Priestly er en av de kuleste karakterene jeg vet om) Men hver gang jeg ser den for å få min dose Meryl Streep, har Anne Hathaways rollefigur, Andy, en tendens til å irritere meg så mye at jeg glemmer hvorfor jeg i det hele tatt ser filmen.

I løpet av filmen, for de av dere som ikke har sett den,(Spoilers!) får Andy jobb som assistenten til Miranda Priestly; Editor in Chief i motebladet Runway. Andy har egentlig ikke lyst på jobben, men ser på det som et trinn i karrierestigen innen journalistikk. Etterhvert bestemmer hun seg for å gå all in, endrer stilen til det enormt bedre, og jobber rævva av seg, til mye misnøye fra vennene og ikke minst kjæresten. Istedenfor å være stolt av det hun gjør, kommer Andy kun med unnskyldninger om at hun ikke hadde noe valg når det gjaldt jobben, og til slutt snylter hun kollegaen sin for en tur til Paris Fashion Week, og "mister" integriteten sin fullstendig. Det er først når Miranda gjør noe liknende, at Andy innser hvor forferdelig hun har oppført seg, så hun stikker av, får en jobb i en avis i New York, og går tilbake til den uflatterende stilen sin.

Andy er av den typen jente som er det motsatte av nesten alt jeg står for. (Husk: Nesten alt) Hun får en jobbmulighet som faller ned i fanget hennes fra himmelen, og alt hun gjør er å klage over hvor hardt det er. Våkne opp jente, det er vanskelig å jobbe med man brenner for! Hun griper en mulighet til å bli med inn på en fest og møte sjefsredaktøren i New York Times fordi hun er for sen til kjærestens bursdag. Hun har dårlig samvittighet fordi hun blir valgt ut til å bli med til Paris Fashion Week fremfor en kollega, der hun kan møte nærmest alle som betyr noe innen mote og journalistikk. 




Miranda er derimot den type sterk kvinne jeg ville sett opp til hvis hun hadde vært virkelig. (Les: Jeg ser opp til Anna Wintour, som det sies er inspirasjonen til Miranda Priestly.) Hun vet nøyaktig hva hun vil ha, og er ikke redd for å kreve det. Hun tar de muligheten hun får, og blåser i hvilke tær hun tråkker på i prosessen. Det er vel derfor hun er der hun er. Så klart koster det henne et behagelig privatliv, men jeg er overbevist om at der må man nesten velge. Det er som Andy sier i filmen. Hadde Miranda vært en mann, ville ingen sett annet enn hvor god hun er i jobben sin. Hvis hun hadde vært en mann, ville mange kvinner sikkert bare finne det utrolig sexy hvor opptatt han er av jobben sin. 




I denne filmen ville jeg vært Miranda Priestly. (Husker du den leken da vi var yngre? Der vi sa at vi var favoritt-karakteren vår i en film.) Jeg går på et musikkkonservatorium med syv andre fiolinister. Hvis fiolinlæreren vår spør om jeg vil være solist på et prosjekt, kommer jeg til å si uten å så mye som å tenke på hva de andre fiolinistene vil. Vi er gode venner, men vi er også konkurenter. En dag kommer vi til å søke på de samme jobbene og bare én av oss kommer til å få den. Og jeg kommer til å gjøre hva som helst for at den ene blir meg. Jeg kan ikke ha venner eller kjæreste som begynner å trekke andre veien hvis karrieren min plutselig begynner å ta av. Og i gjengjeld kan de forvente det samme av meg. Det er viktig. Hvis min venninne eller kjæreste kommer seg langt i en karriere, kommer jeg til å heie på dem, ikke syte om at de har forandret seg. Store endringer i livet, endrer oss. Sånn er det bare. 

Som sagt over, sier Andy opp jobben sin i Runway, og i samme sekund er hun tilbake til den kjedelige, anonyme stilen sin som ikke kledde henne i det hele tatt. Kan man ikke jobbe i en avis og likevel beholde den gode stilen sin? Miranda stjeler en jobbmulighet fra en venn og kollega og gir den til rivalen sin for å hindre vedkommende fra å stjele hennes egen jobb. Når hun gjør det, innser Andy plutselig hva hun har gjort mot sin kollega, Emily, og slutter. Skal det plutselig gjøre saken bedre? De portretterer henne som en uskyldig engel som blir korrupt og så blir ren igjen. Hvis det hun gjorde for å fremme sin egen karriere var så ille, blir hun et bedre menneske igjen bare fordi hun gir opp jobben innen mote? Slutten forvirrer meg veldig. Som sagt, ser jeg filmen kun fordi Meryl Streep gjør en strålende utgave av den karrierebesatte sjefsredaktøren.

Det kan godt hende at det er flere der ute som er uenig i det jeg har å si, og det er helt greit. Jeg regner egentlig med at det er ganske mange der ute fordi vi jenter er på en måte oppdratt av oss selv og de rundt oss til å tro at vi ikke fortjener noe, og at vi hvertfall ikke skal stjele muligheter fra hverandre. Jeg er bare opptatt av min egen utdanning og min egen karriere, mer enn noe annet.

Kanskje noe å tenke på?

Vi skrives.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits