Miranda Priestly er ikke djevelen

Meryl Streep er absolutt og uten tvil min favoritt-skuespillerinne. (Har du sett Brigdes over Madison County? Hvis ikke er det den neste filmen du skal se.) Derfor har jeg en tendens til se hvertfall n av filmene hennes i mneden, og i dag s jeg The Devil Wears Prada, for 17. gang eller noe snt. (Egentlig bare fordi Miranda Priestly er en av de kuleste karakterene jeg vet om) Men hver gang jeg ser den for f min dose Meryl Streep, har Anne Hathaways rollefigur, Andy, en tendens til irritere meg s mye at jeg glemmer hvorfor jeg i det hele tatt ser filmen.

I lpet av filmen, for de av dere som ikke har sett den,(Spoilers!) fr Andy jobb som assistenten til Miranda Priestly; Editor in Chief i motebladet Runway. Andy har egentlig ikke lyst p jobben, men ser p det som et trinn i karrierestigen innen journalistikk. Etterhvert bestemmer hun seg for g all in, endrer stilen til det enormt bedre, og jobber rvva av seg, til mye misnye fra vennene og ikke minst kjresten. Istedenfor vre stolt av det hun gjr, kommer Andy kun med unnskyldninger om at hun ikke hadde noe valg nr det gjaldt jobben, og til slutt snylter hun kollegaen sin for en tur til Paris Fashion Week, og "mister" integriteten sin fullstendig. Det er frst nr Miranda gjr noe liknende, at Andy innser hvor forferdelig hun har oppfrt seg, s hun stikker av, fr en jobb i en avis i New York, og gr tilbake til den uflatterende stilen sin.

Andy er av den typen jente som er det motsatte av nesten alt jeg str for. (Husk: Nesten alt) Hun fr en jobbmulighet som faller ned i fanget hennes fra himmelen, og alt hun gjr er klage over hvor hardt det er. Vkne opp jente, det er vanskelig jobbe med man brenner for! Hun griper en mulighet til bli med inn p en fest og mte sjefsredaktren i New York Times fordi hun er for sen til kjrestens bursdag. Hun har drlig samvittighet fordi hun blir valgt ut til bli med til Paris Fashion Week fremfor en kollega, der hun kan mte nrmest alle som betyr noe innen mote og journalistikk.




Miranda er derimot den type sterk kvinne jeg ville sett opp til hvis hun hadde vrt virkelig. (Les: Jeg ser opp til Anna Wintour, som det sies er inspirasjonen til Miranda Priestly.) Hun vet nyaktig hva hun vil ha, og er ikke redd for kreve det. Hun tar de muligheten hun fr, og blser i hvilke tr hun trkker p i prosessen. Det er vel derfor hun er der hun er. S klart koster det henne et behagelig privatliv, men jeg er overbevist om at der m man nesten velge. Det er som Andy sier i filmen. Hadde Miranda vrt en mann, ville ingen sett annet enn hvor god hun er i jobben sin. Hvis hun hadde vrt en mann, ville mange kvinner sikkert bare finne det utrolig sexy hvor opptatt han er av jobben sin.




I denne filmen ville jeg vrt Miranda Priestly. (Husker du den leken da vi var yngre? Der vi sa at vi var favoritt-karakteren vr i en film.) Jeg gr p et musikkkonservatorium med syv andre fiolinister. Hvis fiolinlreren vr spr om jeg vil vre solist p et prosjekt, kommer jeg til si uten s mye som tenke p hva de andre fiolinistene vil. Vi er gode venner, men vi er ogs konkurenter. En dag kommer vi til ske p de samme jobbene og bare n av oss kommer til f den. Og jeg kommer til gjre hva som helst for at den ene blir meg. Jeg kan ikke ha venner eller kjreste som begynner trekke andre veien hvis karrieren min plutselig begynner ta av. Og i gjengjeld kan de forvente det samme av meg. Det er viktig. Hvis min venninne eller kjreste kommer seg langt i en karriere, kommer jeg til heie p dem, ikke syte om at de har forandret seg. Store endringer i livet, endrer oss. Snn er det bare.

Som sagt over, sier Andy opp jobben sin i Runway, og i samme sekund er hun tilbake til den kjedelige, anonyme stilen sin som ikke kledde henne i det hele tatt. Kan man ikke jobbe i en avis og likevel beholde den gode stilen sin? Miranda stjeler en jobbmulighet fra en venn og kollega og gir den til rivalen sin for hindre vedkommende fra stjele hennes egen jobb. Nr hun gjr det, innser Andy plutselig hva hun har gjort mot sin kollega, Emily, og slutter. Skal det plutselig gjre saken bedre? De portretterer henne som en uskyldig engel som blir korrupt og s blir ren igjen. Hvis det hun gjorde for fremme sin egen karriere var s ille, blir hun et bedre menneske igjen bare fordi hun gir opp jobben innen mote? Slutten forvirrer meg veldig. Som sagt, ser jeg filmen kun fordi Meryl Streep gjr en strlende utgave av den karrierebesatte sjefsredaktren.

Det kan godt hende at det er flere der ute som er uenig i det jeg har si, og det er helt greit. Jeg regner egentlig med at det er ganske mange der ute fordi vi jenter er p en mte oppdratt av oss selv og de rundt oss til tro at vi ikke fortjener noe, og at vi hvertfall ikke skal stjele muligheter fra hverandre. Jeg er bare opptatt av min egen utdanning og min egen karriere, mer enn noe annet.

Kanskje noe tenke p?

Vi skrives.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits