Voksen med hjertefeil

På Dagsrevyen 19:00 i dag, var det en sak om unge hjerteopererte i Norge som sliter med overgangen fra barn til voksne. Det gjorde meg så glad å se at noen endelig tar opp dette, for jeg har nylig gjennomgått denne overgangen selv, og det har vært en veldig tøff tid.

Nå vet jeg at jeg er en av de heldige, og min hjertefeil er ikke så alvorlig. Jeg ble operert da jeg var tre år gammel, og har ikke gjort det igjen siden. Men, jeg er inne på sykehuset hvert år til kontroll, og legene legger ikke skjul på at en ny operasjon er uungåelig.
På Drammen sykehus, der jeg ble kontrollert som barn, hadde jeg en fast lege. En helt fantastisk mann som var så enkel å prate med. I tillegg hadde han gått på musikklinja på videregående, og hørte meg i musikkhistorie og teori mens jeg lå til ultralyd.

Det året jeg fyllte 18, fikk jeg beskjed om at neste innkalling ville komme om to år fra Rikshospitalet. Den kom ikke til avtalt tid, og det var utrolig vanskelig å få vite hvem jeg kunne kontakte for å få vite hvorfor. Til slutt fikk jeg et brev fra en lege om at han hadde sett tidligere tester, og bestemt at jeg ikke trengte en innkalling før om tre år, men han syntes ikke det var nødvendig å kontakte meg for å fortelle det.
Endelig kom jeg inn til kontroll nå i våres.



 

Overgangen fra barn til voksen med hjertefeil, tror jeg har vært noe av det tøffeste jeg har vært igjennom, fordi det var plutselig ingen som fortalte meg noe. Jeg prøvde å ringe inn til Rikshospitalet, og fikk bare beskjed om at jeg hadde ringt feil avdeling, men aldri råd om hvem jeg kunne kontakte istedet. I tre år har jeg følt meg som et navn på et papir, som ikke egentlig har noen betydning for dem som leser det. Ikke et menneske med tanker, følelser og angst.

For ja, jeg har hatt angst om hjertefeilen. I bunn og grunn tror jeg egentlig at jeg bærer den med meg konstant, uten pause. Min hjertfeil er, som sagt, en veldig mild form, men bevisstheten om at det er noe galt med hjertet ditt, gjør at du blir ekstra nervøs hvis du får doble hjerteslag, eller at det gjør vondt i brystet uten noen tydelig grunn. Og selv ikke testresulatene fra sykehuset, som sier at jeg er i tipp-topp form, kan gjøre noe med det.

Jeg vil ikke lenger være et navn på et papir. Jeg vil at leger skal skjønne at de er ansatt for å hjelpe meg, og andre som meg, ikke vi som sørger for at de får lønnslippen i posten hver måned.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits