Spennende nyheter!

De siste ukene har jeg jobbet med et spennende nytt prosjekt. Jeg har kjøpt meg et domene og skal nå starte opp en egen hjemmeside med blogging.

Jeg har gledet meg til dette så lenge, og nå går jeg endelig ut og gjør det. Du vet sikkert om den følelsen, at du ønsker deg noe veldig lenge, og plutselig så har du det. Det er den følelsen jeg sitter med nå. Så da er det bare å takke for meg til hundreprosentmusiker, og starte opp igjen på ingermarenfjeldheim.com

Jeg håper jeg ser deg der.

 

10 ting i juni

#10ting #Feelgood #Juni #Sommer #Flytte #Eksamen

Dette er en serie jeg har sett flere bloggere holder på med, og jeg synes det er en veldig fin og positiv serie. Hva slags 10 ting jeg kommer til å liste opp, kan variere, men de vil komme den 1. hver måned fra nå av.
Her er 10 ting jeg gleder meg til i juni:

Sommerferie. Tror ikke at jeg er den eneste som gleder meg til det. Det er vel alltid slik at når man nesten er innen rekkevidde av sommeren, så klarer man ikke å tenke på annet. Det gjør hvertfall ikke jeg, og det er jo egentlig litt dårlig timing i forhold til eksamen.

Fiolin-eksamen. Apropos eksamen, så grugleder jeg meg skikkelig til fiolin-eksamen min i år. Jeg har veldig flott, men vanskelig repertoar, som gjør at eksamen kan gå begge veier egentlig. Men jeg elsker det jeg spiller, og kommer til å kose meg uansett. I år kommer pappa for å høre på også, og etter at jeg flyttet nordover har ikke foreldrene mine hørt mange av konsertene mine, så det er utrolig hyggelig!

Sommeren i Nord-Norge. Vi fikk en liten smakebit på sommeren denne uka i Tromsø, og jeg legger meg til lista over folk som sier at det er få ting som er vakrere enn nordnorsk sommer. Det er så grønt her nå, i kontrast til bare noen uker siden da hele verden var grå. Også får man de fremdeles snøkledde fjellene i bakgrunnen. Det hele er til å bli nasjonaromantisk av.


Foto: Privat

Flytte. Jeg gleder meg faktisk til å flytte. Det kan jo ha noe med at jeg skal tilbake til leiligheten om et år, og når jeg flytter ut etter det igjen, kan det hende at det er supertrist. Det er kanskje litt rart, men jeg synes det er skikkelig hyggelig å legge tingene mine ned i kasser. Kanskje oppdager jeg noe jeg hadde glemt at jeg hadde. Også er det jo alltid spennende å flytte til et nytt sted.

Paris. 24. juni drar jeg og ei venninne til Paris! Jeg gleder meg så mye, at jeg nesten ikke klarer å sitte stille når jeg tenker på det. Hele min pinterestaktivitet går med til å planlegge den perfekte ferien, om dagen. Vi skal drikke kaffe og vin, og dra på museum og shoppe; Jeg tror det blir helt fantastisk!


Foto: Hentet fra pinterest

Sommerjobb. Jeg tror det skal godt gjøres å finne en som gleder seg mer til sommerjobben sin i år, enn det jeg gjør. Jeg skal jobbe som guide i Kongsberg sølvgruve, og det har vært drømme-sommerjobben så lenge jeg kan huske. Jeg tror også at det blir et deilig avbrekk fra all studiene og all musikken.


Foto: Hentet fra Kongsberg Bergverksmuseums nettsider.

Komme hjem. I fjor var jeg med mams og paps på lang ferietur i Tyskland. Og selv om det var kjempehyggelig og moro, kjente jeg at det egentlig hadde vært deilig å være hjemme også. Så i år, skal jeg sende dem på fjelltur etter fjelltur slik at jeg kan være hjemme og passe hagen og kose meg. (Er det et tegn på at man blir gammel, når den beste ferien er å jobbe i hagen? Det er hvertfall husmorspoeng til meg.)

Se Drømmeprinsen igjen. Det henger jo litt sammen med å komme hjem, men drømmeprinsen fortjener en egen bolk. Nevøen min er den vakreste og flotteste gutten i hele verden! (Ikke at jeg partisk eller noe.) Jeg gleder meg utrolig mye til å se han igjen.

Få en til nevø. I samme gata ligger den lille gutten som kommer nå i sommer. Og selv om han ikke skal før i juli, så gleder meg til å bruke hele juni til å glede meg til at han kommer.

Teste ut det nye musikkteknologi-utstyret mitt. Jeg skal ta musikkteknologi som valgfag neste år, og ellers bare lære meg mer om musikkproduksjon og hvordan det foregår. Det er en del av musikken som fascinerer meg utrolig mye, og jeg synes det er rart at ikke flere klassiske musikere ser nytten av å kunne det. For en uke siden ankom det nye lydkortet mitt med mikrofon og hele pakka, og jeg gleder meg til å få tid til å se litt ordentlig på det.

Så, det var 10 ting jeg gleder meg til i juni. Har du noe du gleder deg til? ♥

 

Var du klar i år da?

#Eksamen #Hvile #Aktivhvile #Samarbeid #VåriNordNorge #Flinkpike #Sommerferie

Det innlegget her skulle egentlig ut mandag, og så helt annerledes ut, men slik ble det ikke. Jeg har hatt tre eksamner denne uka, så dette innlegget skulle egentlig være en lang Rant om hvor dårlig jeg synes eksamen egentlig tester evnene våre, men innså fort at det var det ingen som kom til å ville lese. 
Istedenfor vil jeg gi noen av min beste tips til overlevelse av eksamenstiden. 

Det er lett å være etterpåklok, og si at det er viktig å stresse ned i eksamensperioden, men nå er jeg også midt oppi det. Jeg har unnagjort 3 av 5 eksamner, så jeg har nok å gjøre igjen, og så klart jobber jeg beinhardt om dagen, men ikke hele dagen hver dag. Det er viktig med hvile, men da snakker jeg om aktiv hvile, ikke sove eller se på TV. Jeg mener å finne noe du virkelig elsker å gjøre. Om det er å tegne eller lage mat, eller ligge på plenen og se på skyer, er ikke så viktig, så lenge det er noe du koser deg med og slapper av med, uten å koble av hjernen. For det er det viktige her; Hvis du har to arbeidsøkter i løpet av dagen og en pause imellom, kan du ikke bare skru av hjernen sånn som man gjør med dårlig TV. Da bruker du hele andre økta på å skru på hjernen igjen.

For en stund tilbake skrev jeg om hvordan søndager er ukas store hviledag hos meg, og det skal morgendagen også være. Jeg skal gå tur og ha spakveld slik som jeg pleier, og jeg gleder meg så mye. Det er gulroten i enden av snora som gjør at jeg orker å stå opp og øve fiolin i flere timer i dag. 
Så jobb hard, og kjør på, men pass på at det ligger noe du virkelig elsker å gjøre i enden av arbeidsøkta slik at du gjennomfører med glans og nyter gevinsten med god samvittighet. 


Foto: Privat  Det er få ting som er vakrere enn nå våren endelig kommer til Nord-Norge.

Unn deg noe godt, men la det være med måte og i tillegg til de sunne vanene dine. Ta gjerne med deg en kanelsnurr med morgenkaffen på vei til skolen, men la det være i tillegg til frokosten din, ikke en erstatning. Jeg fråtser alltid i jordbær i eksamenstiden, er hellig overbevist om at hvis jeg spise masse belgiske jordbær nå, så kommer jeg til å sette enda mer pris på det når de norske jordbærene kommer. (Det gir vel mening.) Og tro meg, jeg spiser dobbelt så mange croissanter og kanelsnurrer i eksamenstiden, for ikke å snakke om is, men jeg har også en salat i veska, og en deilig ørretmiddag som venter på å bli laget hjemme.

Samarbeid med andre. Finn noen du jobber bra med, og dann en kollokviegruppe. Jeg har to venninner i klassen som jeg jobber så bra med, og jeg føler meg skikkelig heldig som har funnet de. Man trenger ikke nødvendigvis gjøre alt sammen, men jeg jobber hvertfall bedre når jeg har noen rundt meg, og man kan spørre hverandre om formuleringer og setningsoppbygning hvis man skriver en oppgave. Senere i dag, skal vi tre ha øvemaraton sammen. Da øver man hver for seg i et satt antall timer, med ti minutters felles pause hver time. Og så, når man er ferdig, spiller man det man har øvd for hverandre, og avslutter med en øl i sola. 


Foto: Privat

Et siste tips, er å ikke ta det så alvorlig. Nå er jeg egentlig ikke riktig person til å gi dette tipset, fordi jeg ikke klarer å ikke ta det 100% alvorlig i en eksamenssituasjon, men dette tipset har jeg fått selv mange ganger. Sommerferien kommer uansett om du stryker eller ikke, og om noen år vil du se tilbake på dette og le av hvor stressa du er. Dessuten er systemet i Norge er slik at de vil at alle skal gjøre det bra, så du kan ta eksamen om igjen. 
Og min erfaring, er at hvis jeg ikke oppfører meg som om verden går under hvis jeg får dårligere enn C, så presterer jeg mye bedre.

Lykke til med eksamen! ♥

Sparken 1. dagen

I dag hadde jeg håpet at jeg kunne skrive om min første dag som fiolinlærer. Jeg dro fra konservatoriet til byen og tok en kaffe mens jeg ventet på at timen med fem små felejenter skulle starte 17:30. Cirka klokka fem ringte sjefen min og fortalte at alle jentene hadde slutta. Da hun la på begynte jeg å le høyt over hvor tragi-komisk det hele var. Jeg hadde brukt så mye tid og energi på glede meg, grue meg, forberede meg og være spent, også fikk jeg ikke prøvd meg en time en gang.

Så nå sitter jeg i senga i den nyvaska hybelen min og drikker varm sjokolade med kokoskrem istedet.

På bussen hjem begynte jeg å tenke på at det er så utrolig typisk at alle slutter samtidig. Når én slutter, skal alle slutte. Jeg husker det veldig godt fra da jeg spilte fiolin i Kongsberg skoleorkester. Innen seks år fra da jeg startet, var det bare meg igjen på mitt kull. Og jeg hadde også flere ganger lyst til å slutte fordi venninnene mine slutta.

Å spille strykeinstrument er en ganske smal hobby, og spesielt i Kongsberg der det er jazz og korps over hele linja. Det var ikke særlig kult å spille et klassisk instrument i utgangspunktet, men da var du spesielt dum hvis du valgte et strykeinstrument som nesten ingen du kjente spilte.

Nå vet jeg bare om fire andre som fremdeles spiller, som jeg spilte sammen med. To av dem studerer musikk, to har blitt kulturskolelærere.

 

Uansett, så ble jeg enig med sjefen at hun skulle kontakte meg hvis noen meldte interesse for å starte med feleundervisning. Så da er det fremdeles håp for en deltidsjobb for meg også.

Har du hatt en bra dag? Forhåpentligvis bedre enn det min ble.

-I

 

Hjelp! Fotovegg

Hybelen jeg bor i, er et nesten kvadratisk rom+baderom og en liten gang. Kjøkkenet har gamle fronter i hvitt og brunt, og er mer sjarmerende enn pene. Veggene er helt hvite. Så, da jeg flyttet inn, printet jeg ut masse bilder fra pinterest og noen egne bilder og hengte dem opp på veggen. 

I Sommer printet jeg ut enda flere bilder, og nå kan jeg nesten tapetsere veggene mine i bilder. Til sammen er det nå nesten 300 bilder+postkort som henger på veggene mine, klesskapet og kjøkkenskapene.



Så jeg henvender meg nå til dere og roper om hjelp. Jeg sliter veldig med å få det til å se organisk og pent ut. Har dere noen forslag til hvordan jeg kan henge dem opp slik at det ser ut som jeg har hatt en baktanke med det, og ikke bare hengt dem opp i hytt og pine. (Ikke foreslå hjerteform, for det har jeg allerede prøvd. Tydeligvis trenger man alle bildene i samme størrelse for at det skal se kult ut.)



Håper å lese noen gode tips.

-I

Det er lov å være sliten

Mamma sa noe i dag, som har fått meg til å tenke litt: "Jeg spiser masse grønnsaker, sover ordentlig, trener masse, og likevel er jeg sliten om dagen."

Vi er opplært til å jobbe fulltid, trene, ha venner, ha fritidsaktiviteter, få barn og alt som hører til, men vi er også opplært til å tro at det er noe galt med en gang vi er slitne. Er det rart vi blir slitne med alt det vi gjør i løpet av dagen. 

Men det er ikke akkseptabelt å være sliten. Vi skal få til absolutt alt. Vi skal si ja til absolutt alt. Vi skal ikke være den negative personen som sier nei. Og det er ikke så rart at vi har blitt slik heller. Så klart vi har lyst til å prestere på jobben, være godt trente og tilbringe tid sammen med venner.

Jeg har lært på den harde måten hva som skjer hvis man ikke lytter til kroppen når den er sliten. Andre året på videregående var jeg syk fra desember til mai fordi jeg alltid hadde noe å gjøre og ikke hadde tid til å tillate meg selv å være sliten. Hvis hele befolkningen fortsetter slik, vil til slutt hele Norge møte veggen. Jeg har ikke lyst til å oppleve at det skjer.

Jeg tror det ligger noe i det "ekspertene" sier om at vi må lytte til kroppen i en hektisk hverdag. Kan vi ikke bare innse at vi blir slitne, også slappe litt av innimellom? Se en ekstra episode av den tv-serien på netflix, lese et par ekstra sider i den boka, strikke en omgang til på genseren. Hva du enn gjør når du slapper av. 

Jeg vil dele en historie med dere som jeg leste i Helvetesuke-boka til Bertrand Larsen om en universitetsprofessor i USA. I en time med studentene sine hadde han et stort glass på kateret som han fylte med golfballer, og spurte studentene om glasset var fullt. De svarte at det var det. Så helte han småstein i glasset som skled mellom golfballene og spurte igjen om glasset var fullt. Igjen svarte studentene at glasset var fullt. Da helte professoren sand i glasset som la seg i mellomrommene mellom golfballene og steinene. Studentene konkluderte igjen at glasset var fullt. Til slutt helte professoren kaffe ned i glasset. Nå var alle enige om at glasset var fullt. Professoren fortalte at golfballene var de essensielle tingene i livet som mat, hus osv. Steinene var familie og venner og sanden var karrieren. Studentene spurte hva kaffen var. Med et lurt smil fortalte professoren at det representerte at uansett hvor travel man var, hadde man uansett tid til en kopp kaffe.

Det er lov til å ta seg en pause innimellom.




Skuffelse

Jeg ligger på ryggen på badet og stirrer blindt opp i taket. Om bare noen timer skal jeg synge på konsert i Kongsberg kirke, men her jeg ligger har jeg mest lyst til å sykemelde meg. Huden min er tørr enda jeg akkurat har smurt den. Kjolen jeg skal ha på konserten er litt trang. Jeg kan ikke sangene jeg skal synge i kveld enda jeg har øvd mye på de. melodien vil bare ikke sitte. Og alt kommer tilbake til at jeg skal ha konsert i hjembyen for første gang på veldig lenge.
Jeg vil så gjerne bevise for alle jeg kjenner her, og ikke minst meg selv at det lønte seg å være litt annerledes i barndommen. Vise at jeg har nådd langt, og nå bare holder konsert hjemme for å være grei. Foreløpig har jeg ikke så veldig mye å vise til. Istedenfor skremmer jeg foreldrene mine med å bli stille og deprimert uten å ville fortelle hva som er galt, og ender opp med å låse meg inn på badet. 

Om 1 time skal jeg være i kirka. Jeg trekker en mørk t-skjorte over kjolen så det ser ut som et skjørt og en topp istedenfor jeg for trang kjole, smører ansiktet med mammas fuktighetskrem og trekker pusten. Humøret klarer ikke helt å følge med, men iløpet av kvelden må det komme.

Det er vanskelig å leve opp til ungdomstidens ambisjoner og drømmer. Fra den tiden jeg snakket om å bli rik og berømt og forestilte meg aldri hvordan det skulle oppnås. Jeg trodde vel at jeg bare kom til å våkne slik en dag. Nå må jeg møte gamlebyen uten å ha oppnådd noe av det, bare mumle hardnakket om at jeg faktisk studerer musikk og må ta i mot svar som: "Åh, det er et vanskelig yrke. Er du sikker på at du ikke skal velge noe annet," eller: "Ja, da håper jeg du har en backup-plan." 

Det verste er at det er ikke det som er det verste. Det verste er at jeg skuffer den 13 år gamle meg, som slet på ungdomskolen og drømte om å begynne på videregående. Jeg skuffer den 16 år gamle meg som innser at videregående er akkurat det samme som ungdomskolen bare med enda værre teknikker for å trekke en ned i søla. Jeg skuffer den 19 år gamle meg som tok et friår for å øve på fiolin så hun kom inn på ønsket musikkstudie. Det alle disse versjonene av meg hadde til felles, var at de drømte om å komme tilbake til barndomshjemmet med en musikkpris eller to i baklomma og kunne vise alle de som tvilte at de klarte det. De skulle komme hjem og vifte med håret oppi ansiktet til alle de forferdelig menneskene fra fortiden fordi de klarte det ingen trodde var mulig.

Det er tungt å måtte skuffe de yngre versjonene av seg selv nok en gang. Nok til at det er lett om å fantasere å gi opp, men blikkene til de yngre versjonene av meg når de tenkte på den dagen der i fremtiden gjør det umulig å gi seg. For det er når en til slutt gir opp, og skuffer seg selv at livet er på bånn.




Nordmenn som et belønningsfolk

Jeg går rusler nedover gata på vei til toget. Toget går ikke før om 20 minutter, så jeg har god tid. Pluteselig kjenner jeg en deilig lukt av bakst som siver ut av en åpen cafédør. Mmm, jeg trenger en belønning, tenker jeg.
Kjenner du deg igjen?Det gjør jeg også. Det verste er at ofte mens jeg spiser belønningen min, klarer jeg ikke å komme på hva det er jeg fortjener belønning for. Og de gangene jeg vet hvorfor, er det som regel fordi jeg har hatt en god spilletime eller bare jeg har en god dag.

Vi nordmenn er veldig gode på å belønne oss selv i form av godsaker, dyre fine ting, ferier og en ekstra helgedag i ny og ne- og ikke nødvendigvis fordi vi fortjener det. 
Nordmenn er et bollefolk. Mange av oss liker litt søt kaffe og tar gjerne en ekstra teskje sukker i teen når vi tror ingen ser oss. Vi liker å kose oss, og likevel gi alle inntrykk av at vi lever et sunt og sukkerfritt liv.




Jeg drikker hverken kaffe eller te søt, men jeg liker en croissant en gang i blant  og jeg elsker følelsen av å gå nedover gata på vei til toget ha god tid, og dette innom en liten kafé og kjøpe meg en scones og en kopp te, eller en cortado og croissant, fordi jeg har god tid og en god dag. Man trenger å kose seg litt ekstra på gode dager slik at vi kan drømme oss bort til dem når det mentale regnværet kommer. 

Jeg elsker å kose meg, og vil fortsette å gjøre akkurat det. Noen ganger med bakverk og varm drikke, andre ganger med god mat og vin. Å drikke juice og spise selleri til ethvert måltid, overlater jeg til andre. Jeg håper de får sin lønn i himmelen for alt strevet sitt, og hvis ikke, er det også helt greit for meg.

Finn ut hvordan du vil kose deg en mandags ettermiddag. Jeg skal finne meg et sted i Birmingham med god kaffe og lese en god bok i dag. Etter at jeg drasset med meg 20 kilo med klær og bøker i hele går kveld, fortjener jeg det.

Har en fin mandag!

England

Et innlegg fra virkeligheten i dag, for jeg klarer ikke å la være å rope fra toppen av lungene at jeg skal til London!

Helt fra jeg var ganske liten har jeg følt at England er som et annet hjemland, enda jeg aldri hadde vært før. Det var først i 2012 at jeg endelig kom meg dit, og jeg var ikke skuffet. Det var akkurat slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg ble enda sikrere på den turen at jeg skulle flytte dit. I morgen drar jeg dit igjen, og skal besøke ei venninne i Brimingham. Vi skal tilbringe helgen i London før vi reiser til Birmingham så jeg får sett hvordan hun har det. Jeg gleder meg så mye at jeg ikke har ord! Allerede for flere uker siden begynte jeg å skrive pakkeliste og planlegge hvor jeg hadde lyst til å gå. Til slutt endte jeg opp med å lage en reisejournal.


Har innsett at jeg har pakket mye brått og sort, men da blir det lettere å matche. Dessuten har jeg med lite fordi jeg regner med at det blir en aldri så liten shoppingrunde.

Okay, siden jeg begynte på dette innlegget onsdag ettermiddag, er det veldig mye som har skjedd. Jeg har kommet meg til London, og sitter på hotellet og venter på venninna mi. Turen i går gikk, vel, den gikk. Jeg ringte mamma torsdag morgen på vei til flyplassen fordi jeg ikke kom inn på nettbanken. Det kunne jo bli et stort problem. Det var likevel bare forsmaken. "Jeg klarer meg fint," sier jeg til mamma. "Ingenting skal få ødelegge denne dagen. "Challenge accepted," sa universet. Like etter kortslutter skjermen på mobilen min, jeg lander i London uten å vite hvor jeg skal, fordi all den informasjonen ligger på mobilen. Jeg kommer meg inn på nettet på Macen og får ut reiseinformasjonen, klarer å gå i helt feil retning mer enn en gang og bruker dobbelt så lang tid til hotellet som det jeg ville gjort hadde jeg vært litt mer fokusert. Da jeg kom frem var jeg så sliten at jeg gikk rett og la meg.

Nå har sola stått opp og skinner fra skyfri himmel. Jeg har vært en tur i Covent Garden og på Kings Cross. Nå venter jeg på Martine også kan Englandsturen virkelig komme igang.

Ha en fin dag!

Om 100 år

Jeg husker vi fikk i oppgave en gang på barneskolen å fortelle hvordan vi så for oss verden om hundre år. Hvordan menneskene kom til å være, deres hverdag og levesett. Noen selverklærte kloke hoder er redde for at vår tidsalder- dataalderen, kommer til å forsvinne i historien en gang fordi vi lagrer alt på en teknologi som kanskje ikke blir benyttet om flere hundre år. Jeg er mer redd for at folk om hundre år ikke kommer til å vite sannheten om vår tidsalder. Hvordan vi hadde det, hvordan vi levde. Hvilke verdier vi hadde. 

En stund tilbake var jeg på handletur med ei venninne, og jeg hadde lyst til å gå innom en vintagebutikk, men det hadde ikke hun. Hun var redd for at det ikke fantes noe i hennes størrelse i slike butikker. Det fantes folk i alle størrelse før i tiden også, sa jeg, og med litt overbevisning ble hun med og fant en nydelig blomstrete kjole fra 60-tallet. 

Det jeg prøver å si er at fordi det vi blir møtt med når vi ser bilder fra tidligere tidsepoke, er skjønnshetsidealet fra den tiden. Bare søk på retro reklame på google, og dette er det du får opp:



Jeg har mine tvil om at alle så slik ut da denne reklamen var i alle avisene.

For en tid tilbake leste jeg om et portrett fra renessansen på Carnigie Museum som skulle renses, og da oppdaget de at portrettet hadde blitt "retusjert" på 1800-tallet til å passe til datidens skjønnhetsidealer.

Bildet til høyre er det originale, mens det til høyre er resultatet av 1800-tallets retusjering for å gjøre maleriet mer interessant for datidens kjøpere. Hele historien kan du lese her.

Det jeg prøver å si, er at jeg ikke har lyst til å bli definert av skjønnhetsidealet i min levetid når jeg er død. Jeg vil ikke at mine oldebarn skal se gamle reklamebilder av jenter, "size zero", og tro at det var slik jeg så ut- slik vi så ut alle sammen.

Når det er sagt, er det vel uunngåelig å ikke bli definert av den tiden man lever i?

Feminist

Jeg regner med at du har sett talen til Emma Watson UN Women Goodwill Ambasador. Hvis ikke, kan du klikke her for å se den- Den er verdt å høre uansett hvem du er. 
En gang i løpet av ungdomskolen skrev jeg "Gratulerer med dagen til alle kvinner" på facebook-veggen min på kvinnedagen. Ikke lenge etter var kommentarfeltet pepret av kommentarer som "jævla femininist" og "Lol, dette er det dummeste jeg har lest." Og selv nå er jeg usikker på om jeg vil publisere dette innlegget når jeg er ferdig. Jeg har egentlig vært feminist hele livet, men det er først nå at kan hende jeg tør å si noe om det. Og selv nå er det ikke helt sikker.

Hvorfor nå? Jeg kan ikke legge skjul på at talen til Emma, som er en stor rollemodell, har hjulpet, men jeg har hatt lyst til å si noe om dette lenge, og nå har jeg en plattform der jeg kan gjøre det. Feminisme har blitt tabu man ikke sier høyt lenger uten å bli forbundet med hårete armhuler og sinte kvinner som hater menn. Det er ikke det jeg vil bli forbundet med og det er derfor jeg ikke har sagt noe. Nå bryr jeg meg egentlig ikke så mye om det. Folk får tro hva de vil.

"Hvorfor gidder du egentlig?", tenker kanskje du. "Vi har jo likestilling i Norge." Har vi det? Er det virkelig likestilling i Norge? Kvinner har på mange områder ikke de samme godene som menn, og det er andre veien også. Jeg snakker ikke om kjønnskvotering i enkelte yrker, for folk skal få lov til å jobbe med akkurat det de vil, mener nå jeg. Det jeg mener er at jeg forventer - ikke håper, ikke ønsker- jeg forventer å bli betalt likt som menn for det samme arbeidet hvis jeg gjør en like god jobb.

Rett etter jul skulle jeg møte noen venner og spise middag inne i Tromsø. I helgene går det ikke buss fra der jeg bor, så jeg må gå 2 km. til nærmeste bussstopp. Det var ganske kaldt den kvelden, men jeg har klær så turen gikk helt fint egentlig. I ført jaktbukse og boblejakke ankom jeg Tromsø og tenkte å kle av meg utetøyet på doen på restauranten, for jeg hadde jo så klart pyntet meg under. Jeg har aldri opplevd så mye stirring og så mange kommentarer som da jeg gikk fra bussholdeplassen til restauranten den kvelden. Og alle kom fra menn- gjerne litt opp i årene. Det er forventet at jeg skal gå rundt i kjole eller i det minste jeans. At jeg valser rundt i jakttøy utfordrer stereotypene deres, og de misliker det. 

Takket være foreldrene mine har det aldri vært forskjellige aktiviteter for jenter og gutter hjemme hos oss. Pappa og jeg har snakket om jakt siden før jeg begynte på skolen, og vi har dratt på fisketurer siden jeg var liten. Da jeg ble jeger endret vi på manndomsprøven, som inngår å spise et rypehjerte, til jegerprøven. Derfor tror jeg at pappaen min er en feminist selv om han ikke vet det, og sikkert ikke liker å bli kalt det.

Dette innlegget ble litt sintere enn jeg hadde tenkt, men jeg bare måtte få det ut. Jeg mener ikke å peke på noen med en streng finger her, for vi er alle ansvarlig. Det eneste jeg ville var å tørre å si det høyt:

Jeg er en feminist.


Denne skulle egentlig være et bilde på #HeforShe, men nå ser jeg at det kanskje ser mer ut som et bilde på tvekjønnhet. Uansett, det er det jeg vil at
det skal være: Et bilde på begge kjønnene som kjemper som for likestilling. Og malingen er egentlig lilla, fordi det er vennefargen.


Høysensitivitet

Har noen lest etter eller annet; en reportasje, en artikkel, et intervju, og tenkt: "Det er jo så meg!" Har du noen gang opplevd det 40 ganger i samme reportasje? Det gjorde jeg i går da jeg leste om høysensitivitet i DetNye. Det er ikke en diagnose eller sykdom, det er et personlighetstrekk som gjør at du er mer følsom for sanseinntrykk og stemninger.

Nå er ikke jeg så glad i putte meg selv eller andre i bås, men akkurat dette oppklarte veldig mye og gjorde at det gikk opp et lys for meg.




Jeg er høysensitiv. Det er derfor jeg begynte å grine da jeg så Hannah Montana The Movie, og det er derfor jeg reagerer så sterkt på elektrisk lys. Det forklarer hvorfor jeg ofte bare har lyst til å være alene flere dager på rad selv om jeg ikke særlig innadvendt. Det er derfor jeg ikke liker å være borte hjemmefra på overnatting eller slikt, og det forklarer sikkert hvorfor jeg ikke liker å dele rom med andre når jeg er på orkestertur og lignenede. Men det er også derfor jeg elsker langsomme soloppganger, rolige turer i skogen helt alene, derfor jeg kan stoppe og stirrer på et vakkert høstblad eller en vårblomst i evigheter og miste bussen. Det er derfor jeg leser folks ansikter og følelser så tydelig, og også adopterer dere følelser.

Da jeg var ferdig med å lese reportasjen begynte jeg å gråte, men dette skal ikke være et sånt sippeinnlegg der jeg forteller hvor tungt jeg har det, for jeg gråt faktisk av glede. Endelig har jeg funnet et begrep, en begrunnelse for hvorfor jeg føler så mye som jeg gjør, og det er en stor befrielse. Så, kanskje jeg må begynne å innse at noen ganger er det bra å sette seg i bås, om ikke annet så for å innse hvem jeg er.

Med dette vil jeg anbefale alle å kjøpe DetNye denne måneden, en utrolig bra og relevant utgave, jeg vil også ønske dere alle en god helg!


Fordi jeg ikke hadde noe bedre å gjøre denne morgenen. God helg!

Ja


















Sirkler

I jula så jeg endelig filmen Amour sammen med mamsen, og det begynner å bli en god stund siden en film traff meg så mye. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på den.

Verden er bestående av sirkler. Den mest synlige er at årstidene går i konstante sirkler år etter år. En annen sirkel er livet til et menneske, men i motsetning til naturen skal den sirkelen en gang ende. Vi starter livet som små hjelpesløse vesener som ikke en gang klarer å spise eller gå selv, og når sirkelen er i ferd med å sluttes, går vi tilbake til den tilstanden av hjelpesløshet.

Det er den tilstanden vi som voksne har plikt å gjøre så komfortabel som mulig, både for de eldste og de yngste. Samfunnet i dag er veldig gode til å ta vare på de yngste, men hva med de eldste? Det var en sak for litt siden, og jeg er mest sannsynlig veldig treg ved å ta den opp nå også, og jeg har ikke fulgt den så veldig nøye så jeg har sikkert misforstått litt, men den gjorde meg altså så rasende og eitrande sint at jeg ikke klarte å lese mer om den. "Når det kommer til medisinsk behandling burde vi prioritere de yngre fremfor de gamle." Hvorfor det? Fordi de yngre har lengere å leve? Større sjanse for å overleve? Bedre livskvalitet i utgangspunktet? Hvorfor skal noen fratas retten til medisinsk behandling her i ett av verdens rikeste land?

Og nå skal jeg ikke begynne på den gamle remsa om at de som er gamle nå, det er de som bygget opp landet for oss som er unge. Nei, jeg skal gå inn på et mye mer personlig plan. Dette er foreldrene dine vi snakker om. Det er besteforeldrene og oldeforeldrene våre. Det er de vi bodde hos i vinterferiene da vi var små, som ga oss havregrøt til frokost, og kaffe med masse melk og sukkerbiter. Det er disse menneskene som sparte på pensjonen sin i flere måneder for å gi deg den beste konfirmasjonspresangen som var mulig å oppdrive. Disse menneskene var med på å oppdra deg, ta vare på deg, elske deg og gjøre deg til det mennesket du er i dag. Skal vi virkelig krenke den kjærligheten og den oppdragelsen ved å behandle de eldre sånn?

Nå vet jeg at dette var et forslag fra en eller annen som tror de har peiling, og det kommer sikkert ikke til å ende opp som en ny lov, men bare at det blir foreslått gjør meg altså så rasende at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har selv besteforeldre som jeg er utrolig glad i. Og jeg kjenner mennesker som har blitt avhengig av hjelp på sine eldre dager, men ikke får den hjelpen de trenger, fortjener eller betaler for. Og da kan jeg ikke la være å tenke på FNs verdenserklæring for menneskerettigheter.

I artikkel 25, del 1 står det: Enhver har rett til en levestand som er tilstrekkelig for hans/hennes og hans/hennes families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han/henne ikke er herre over.




 

kontaktinfo

skriv det her og slik

Om meg

Mitt navn er Inger-Maren Fjeldheim, og jeg er en musiker. ("Hei Inger-Maren..") 

Jeg ble enig med meg selv om å starte denne bloggen for å holde litt orden på det jeg holder på med, informere andre om hva jeg holder på med, og for å få skrevet om noen poenger jeg synes er viktige. Med andre ord vil denne bloggen handle 100% om musikk, og litt annet. Så, hvis du ikke er en stor musikkfan, eller hvis din definisjon på musikk er dubstep eller Justin Bieber, foreslår jeg at du rygger tre skritt. Vi kommer ikke til å bli særlig gode venner.

Denne bloggen kommer hovedsakelig til å handle om musikk. Den musikken jeg driver med, lytter til og interesser meg for. Ellers kommer jeg sikkert til å legge ut noen kommentarer til nyheter som opptar meg, mote som interesserer meg, fotografer jeg elsker og andre ting jeg holder på med. 

Det er derfor jeg er 100% musiker- og litt til.

Les mer i arkivet » Juli 2016 » Juni 2016 » Mai 2016
hits