Feminist

Jeg regner med at du har sett talen til Emma Watson UN Women Goodwill Ambasador. Hvis ikke, kan du klikke her for å se den- Den er verdt å høre uansett hvem du er. 
En gang i løpet av ungdomskolen skrev jeg "Gratulerer med dagen til alle kvinner" på facebook-veggen min på kvinnedagen. Ikke lenge etter var kommentarfeltet pepret av kommentarer som "jævla femininist" og "Lol, dette er det dummeste jeg har lest." Og selv nå er jeg usikker på om jeg vil publisere dette innlegget når jeg er ferdig. Jeg har egentlig vært feminist hele livet, men det er først nå at kan hende jeg tør å si noe om det. Og selv nå er det ikke helt sikker.

Hvorfor nå? Jeg kan ikke legge skjul på at talen til Emma, som er en stor rollemodell, har hjulpet, men jeg har hatt lyst til å si noe om dette lenge, og nå har jeg en plattform der jeg kan gjøre det. Feminisme har blitt tabu man ikke sier høyt lenger uten å bli forbundet med hårete armhuler og sinte kvinner som hater menn. Det er ikke det jeg vil bli forbundet med og det er derfor jeg ikke har sagt noe. Nå bryr jeg meg egentlig ikke så mye om det. Folk får tro hva de vil.

"Hvorfor gidder du egentlig?", tenker kanskje du. "Vi har jo likestilling i Norge." Har vi det? Er det virkelig likestilling i Norge? Kvinner har på mange områder ikke de samme godene som menn, og det er andre veien også. Jeg snakker ikke om kjønnskvotering i enkelte yrker, for folk skal få lov til å jobbe med akkurat det de vil, mener nå jeg. Det jeg mener er at jeg forventer - ikke håper, ikke ønsker- jeg forventer å bli betalt likt som menn for det samme arbeidet hvis jeg gjør en like god jobb.

Rett etter jul skulle jeg møte noen venner og spise middag inne i Tromsø. I helgene går det ikke buss fra der jeg bor, så jeg må gå 2 km. til nærmeste bussstopp. Det var ganske kaldt den kvelden, men jeg har klær så turen gikk helt fint egentlig. I ført jaktbukse og boblejakke ankom jeg Tromsø og tenkte å kle av meg utetøyet på doen på restauranten, for jeg hadde jo så klart pyntet meg under. Jeg har aldri opplevd så mye stirring og så mange kommentarer som da jeg gikk fra bussholdeplassen til restauranten den kvelden. Og alle kom fra menn- gjerne litt opp i årene. Det er forventet at jeg skal gå rundt i kjole eller i det minste jeans. At jeg valser rundt i jakttøy utfordrer stereotypene deres, og de misliker det. 

Takket være foreldrene mine har det aldri vært forskjellige aktiviteter for jenter og gutter hjemme hos oss. Pappa og jeg har snakket om jakt siden før jeg begynte på skolen, og vi har dratt på fisketurer siden jeg var liten. Da jeg ble jeger endret vi på manndomsprøven, som inngår å spise et rypehjerte, til jegerprøven. Derfor tror jeg at pappaen min er en feminist selv om han ikke vet det, og sikkert ikke liker å bli kalt det.

Dette innlegget ble litt sintere enn jeg hadde tenkt, men jeg bare måtte få det ut. Jeg mener ikke å peke på noen med en streng finger her, for vi er alle ansvarlig. Det eneste jeg ville var å tørre å si det høyt:

Jeg er en feminist.


Denne skulle egentlig være et bilde på #HeforShe, men nå ser jeg at det kanskje ser mer ut som et bilde på tvekjønnhet. Uansett, det er det jeg vil at
det skal være: Et bilde på begge kjønnene som kjemper som for likestilling. Og malingen er egentlig lilla, fordi det er vennefargen.


Talent

Da jeg startet å spille fiolin som syvåring, viste jeg ingen eksepsjonelle evner på instrumentet. Jeg var ikke bedre enn noen av de andre fiolinistene jeg startet sammen med. Til gjengjeld tok jeg ting veldig lett, og det var noen ganger nesten for lett å lure læreren til å tro at jeg hadde øvd mer enn jeg hadde. De kalte meg talentfull. Jeg var en talentfull, ung fiolinist.

April i fjor holdt jeg en konsert med ei venninne som spiller orgel i Kongsberg kirke. Jeg hadde utrolig lyst til å spille en Passacaglia av Biber, men læreren min advarte meg mot det, da jeg akkurat hadde startet å øve på den, og den ikke var konsertklar. "Du er ikke lenger det talentfulle vidunderbarnet. Folk forventer kvalitet i spillet ditt."

Så jeg antar at jeg ikke er talentfull lenger?

En annen lærer jeg hadde, sa: "Selv om man har talent på sitt instrument, så må man også ha talent for å øve. Det er det som bestemmer om man blir en god musiker eller ikke."
Pappa forteller at dette er lett å observere på sprintere. La oss si at "Hans" har talent for å løpe- han har lange ben. "Fredrik" derimot er ganke liten og har korte ben. Hans løper fra Fredrik allerede før de er halvveis på 400m de første gangene, men fordi Hans er så god, gidder han ikke å trene noe særlig. Fredrik derimot vet at han må trene for å bli god, så han legger inn masse treningstid hver dag. Om ikke lenge, er det Fredrik som løper fra Hans.

Jeg har ikke talent for å øve. Jeg kan være utrolig streng med meg selv i tre uker. Er konstruktiv, strukturert og målrettet. Så begynner jeg å tenke at dette går bra, og så blir jeg slapp og øver ikke mer enn 1 time hver dag i flere måneder. Jeg kan ikke bruke andre som er bedre for å motivere meg selv til å øve. Det har som regel helt motsatt effekt. Det eneste som driver meg er mestringsfølelsen, og hvis jeg ikke har hatt den på noen uker, er det vanskelig å finne den frem, og det er umulig for meg å tvinge frem noen motivasjon.

Jeg tror at det å ha blitt kalt talentfull har ødelagt mye for meg.
Ikke det å være talentfull i seg selv, og ikke det at folk har kalt meg det, men den følelsen de har gitt meg ved å si det. "Du er så talentfull at du klarer deg uten å øve." "Jeg skulle ønske jeg var som deg og tok ting så lett uten å øve. Du kan det jo utenat etter to gjennomspillinger!" Så klart det fungerer til et visst punkt, men det ble vanskeligere og vanskeligere å skjule for læreren min hvor lite jeg hadde øvd. Nå er det nesten umulig, men istedenfor å begynne å øve mer jevnlig, går jeg og venter på den dagen da alt går tilbake til slik det var før. den gangen da jeg var ung og talentfull.

Nå skal jeg ikke trekke ufullstendige koblinger mellom Mozart og meg, men jeg har lest at han også hadde det på samme måten. Han slet veldig med å få seg jobb da han ble voksen og ikke lenger var det vidunderbarnet han var blitt kjent som. Jeg tror at det gjør noe med oss å bli kalt talentfull fra en tidlig alder. Vi innbiller oss at vi kommer til å forbli talentfulle for alltid, og derfor trenger vi ikke å utvikle oss, mens de som ikke var så gode som barn vet at hvis de vil lykkes, må de jobbe hardt. Det er en stor forskjell.

Jeg sier ikke at vi skal slutte å kalle barna for talentfulle, for hvis de er gode så fortjener de å høre det, men vi må også få dem til å innse fra en tidlig alder at det kommer ikke til å være slik for alltid. Det er hard jobbing som skal til for at man skal klare seg i hvilket som helst yrke, også de man gjør det bra i. Det kommer alltid noen nye som er bedre enn deg, og som kan andre ting. Derfor er det ens egen jobb å sørge for at man alltid er den beste. Ingen over, ingen ved siden av.

Ha en fortsatt fin dag.

Vintage

 

Det skal ikke bli horribelt mange slike innlegg som dette her, det lover jeg. Personlig er jeg ikke så stor fan av at folk skal legge ut dyre kjøp på bloggene sine som bare for å si "Se på meg, jeg har råd til dyrere klær enn deg." (Ikke at alle gjør det) Men akkurat idag må jeg bare dele et kjøp med dere, som virkelig var et kupp!

Ett par vakre svarte sko fra 20/30-tallet, og en helt ekte Sarah Coventry-ring fra 40-tallet.


Hvis du befinner deg i Tromsø noen gang, anbefaler jeg å ta turen innom Spin Sector Vintage. Det er en bitteliten butikk inne i lite smug, full av historie, og hun som jobber er lidenskapelig opptatt av gamle ting. Bare vi pekte på en tilfeldig gjenstand, kunne hun med en gang fortelle hvilket tiår den kom fra, og hvor hun hadde fått tak i den. Det finnes skatter der fra hele verden. Virkelig verdt turen innom!

Høysensitivitet

Har noen lest etter eller annet; en reportasje, en artikkel, et intervju, og tenkt: "Det er jo så meg!" Har du noen gang opplevd det 40 ganger i samme reportasje? Det gjorde jeg i går da jeg leste om høysensitivitet i DetNye. Det er ikke en diagnose eller sykdom, det er et personlighetstrekk som gjør at du er mer følsom for sanseinntrykk og stemninger.

Nå er ikke jeg så glad i putte meg selv eller andre i bås, men akkurat dette oppklarte veldig mye og gjorde at det gikk opp et lys for meg.




Jeg er høysensitiv. Det er derfor jeg begynte å grine da jeg så Hannah Montana The Movie, og det er derfor jeg reagerer så sterkt på elektrisk lys. Det forklarer hvorfor jeg ofte bare har lyst til å være alene flere dager på rad selv om jeg ikke særlig innadvendt. Det er derfor jeg ikke liker å være borte hjemmefra på overnatting eller slikt, og det forklarer sikkert hvorfor jeg ikke liker å dele rom med andre når jeg er på orkestertur og lignenede. Men det er også derfor jeg elsker langsomme soloppganger, rolige turer i skogen helt alene, derfor jeg kan stoppe og stirrer på et vakkert høstblad eller en vårblomst i evigheter og miste bussen. Det er derfor jeg leser folks ansikter og følelser så tydelig, og også adopterer dere følelser.

Da jeg var ferdig med å lese reportasjen begynte jeg å gråte, men dette skal ikke være et sånt sippeinnlegg der jeg forteller hvor tungt jeg har det, for jeg gråt faktisk av glede. Endelig har jeg funnet et begrep, en begrunnelse for hvorfor jeg føler så mye som jeg gjør, og det er en stor befrielse. Så, kanskje jeg må begynne å innse at noen ganger er det bra å sette seg i bås, om ikke annet så for å innse hvem jeg er.

Med dette vil jeg anbefale alle å kjøpe DetNye denne måneden, en utrolig bra og relevant utgave, jeg vil også ønske dere alle en god helg!


Fordi jeg ikke hadde noe bedre å gjøre denne morgenen. God helg!

En ny uke













Ja


















Sirkler

I jula så jeg endelig filmen Amour sammen med mamsen, og det begynner å bli en god stund siden en film traff meg så mye. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på den.

Verden er bestående av sirkler. Den mest synlige er at årstidene går i konstante sirkler år etter år. En annen sirkel er livet til et menneske, men i motsetning til naturen skal den sirkelen en gang ende. Vi starter livet som små hjelpesløse vesener som ikke en gang klarer å spise eller gå selv, og når sirkelen er i ferd med å sluttes, går vi tilbake til den tilstanden av hjelpesløshet.

Det er den tilstanden vi som voksne har plikt å gjøre så komfortabel som mulig, både for de eldste og de yngste. Samfunnet i dag er veldig gode til å ta vare på de yngste, men hva med de eldste? Det var en sak for litt siden, og jeg er mest sannsynlig veldig treg ved å ta den opp nå også, og jeg har ikke fulgt den så veldig nøye så jeg har sikkert misforstått litt, men den gjorde meg altså så rasende og eitrande sint at jeg ikke klarte å lese mer om den. "Når det kommer til medisinsk behandling burde vi prioritere de yngre fremfor de gamle." Hvorfor det? Fordi de yngre har lengere å leve? Større sjanse for å overleve? Bedre livskvalitet i utgangspunktet? Hvorfor skal noen fratas retten til medisinsk behandling her i ett av verdens rikeste land?

Og nå skal jeg ikke begynne på den gamle remsa om at de som er gamle nå, det er de som bygget opp landet for oss som er unge. Nei, jeg skal gå inn på et mye mer personlig plan. Dette er foreldrene dine vi snakker om. Det er besteforeldrene og oldeforeldrene våre. Det er de vi bodde hos i vinterferiene da vi var små, som ga oss havregrøt til frokost, og kaffe med masse melk og sukkerbiter. Det er disse menneskene som sparte på pensjonen sin i flere måneder for å gi deg den beste konfirmasjonspresangen som var mulig å oppdrive. Disse menneskene var med på å oppdra deg, ta vare på deg, elske deg og gjøre deg til det mennesket du er i dag. Skal vi virkelig krenke den kjærligheten og den oppdragelsen ved å behandle de eldre sånn?

Nå vet jeg at dette var et forslag fra en eller annen som tror de har peiling, og det kommer sikkert ikke til å ende opp som en ny lov, men bare at det blir foreslått gjør meg altså så rasende at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har selv besteforeldre som jeg er utrolig glad i. Og jeg kjenner mennesker som har blitt avhengig av hjelp på sine eldre dager, men ikke får den hjelpen de trenger, fortjener eller betaler for. Og da kan jeg ikke la være å tenke på FNs verdenserklæring for menneskerettigheter.

I artikkel 25, del 1 står det: Enhver har rett til en levestand som er tilstrekkelig for hans/hennes og hans/hennes families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han/henne ikke er herre over.




 

Les mer i arkivet » Februar 2016 » Desember 2015 » Oktober 2015
hits