Miranda Priestly er ikke djevelen

Meryl Streep er absolutt og uten tvil min favoritt-skuespillerinne. (Har du sett Brigdes over Madison County? Hvis ikke er det den neste filmen du skal se.) Derfor har jeg en tendens til å se hvertfall én av filmene hennes i måneden, og i dag så jeg The Devil Wears Prada, for 17. gang eller noe sånt. (Egentlig bare fordi Miranda Priestly er en av de kuleste karakterene jeg vet om) Men hver gang jeg ser den for å få min dose Meryl Streep, har Anne Hathaways rollefigur, Andy, en tendens til å irritere meg så mye at jeg glemmer hvorfor jeg i det hele tatt ser filmen.

I løpet av filmen, for de av dere som ikke har sett den,(Spoilers!) får Andy jobb som assistenten til Miranda Priestly; Editor in Chief i motebladet Runway. Andy har egentlig ikke lyst på jobben, men ser på det som et trinn i karrierestigen innen journalistikk. Etterhvert bestemmer hun seg for å gå all in, endrer stilen til det enormt bedre, og jobber rævva av seg, til mye misnøye fra vennene og ikke minst kjæresten. Istedenfor å være stolt av det hun gjør, kommer Andy kun med unnskyldninger om at hun ikke hadde noe valg når det gjaldt jobben, og til slutt snylter hun kollegaen sin for en tur til Paris Fashion Week, og "mister" integriteten sin fullstendig. Det er først når Miranda gjør noe liknende, at Andy innser hvor forferdelig hun har oppført seg, så hun stikker av, får en jobb i en avis i New York, og går tilbake til den uflatterende stilen sin.

Andy er av den typen jente som er det motsatte av nesten alt jeg står for. (Husk: Nesten alt) Hun får en jobbmulighet som faller ned i fanget hennes fra himmelen, og alt hun gjør er å klage over hvor hardt det er. Våkne opp jente, det er vanskelig å jobbe med man brenner for! Hun griper en mulighet til å bli med inn på en fest og møte sjefsredaktøren i New York Times fordi hun er for sen til kjærestens bursdag. Hun har dårlig samvittighet fordi hun blir valgt ut til å bli med til Paris Fashion Week fremfor en kollega, der hun kan møte nærmest alle som betyr noe innen mote og journalistikk. 




Miranda er derimot den type sterk kvinne jeg ville sett opp til hvis hun hadde vært virkelig. (Les: Jeg ser opp til Anna Wintour, som det sies er inspirasjonen til Miranda Priestly.) Hun vet nøyaktig hva hun vil ha, og er ikke redd for å kreve det. Hun tar de muligheten hun får, og blåser i hvilke tær hun tråkker på i prosessen. Det er vel derfor hun er der hun er. Så klart koster det henne et behagelig privatliv, men jeg er overbevist om at der må man nesten velge. Det er som Andy sier i filmen. Hadde Miranda vært en mann, ville ingen sett annet enn hvor god hun er i jobben sin. Hvis hun hadde vært en mann, ville mange kvinner sikkert bare finne det utrolig sexy hvor opptatt han er av jobben sin. 




I denne filmen ville jeg vært Miranda Priestly. (Husker du den leken da vi var yngre? Der vi sa at vi var favoritt-karakteren vår i en film.) Jeg går på et musikkkonservatorium med syv andre fiolinister. Hvis fiolinlæreren vår spør om jeg vil være solist på et prosjekt, kommer jeg til å si uten å så mye som å tenke på hva de andre fiolinistene vil. Vi er gode venner, men vi er også konkurenter. En dag kommer vi til å søke på de samme jobbene og bare én av oss kommer til å få den. Og jeg kommer til å gjøre hva som helst for at den ene blir meg. Jeg kan ikke ha venner eller kjæreste som begynner å trekke andre veien hvis karrieren min plutselig begynner å ta av. Og i gjengjeld kan de forvente det samme av meg. Det er viktig. Hvis min venninne eller kjæreste kommer seg langt i en karriere, kommer jeg til å heie på dem, ikke syte om at de har forandret seg. Store endringer i livet, endrer oss. Sånn er det bare. 

Som sagt over, sier Andy opp jobben sin i Runway, og i samme sekund er hun tilbake til den kjedelige, anonyme stilen sin som ikke kledde henne i det hele tatt. Kan man ikke jobbe i en avis og likevel beholde den gode stilen sin? Miranda stjeler en jobbmulighet fra en venn og kollega og gir den til rivalen sin for å hindre vedkommende fra å stjele hennes egen jobb. Når hun gjør det, innser Andy plutselig hva hun har gjort mot sin kollega, Emily, og slutter. Skal det plutselig gjøre saken bedre? De portretterer henne som en uskyldig engel som blir korrupt og så blir ren igjen. Hvis det hun gjorde for å fremme sin egen karriere var så ille, blir hun et bedre menneske igjen bare fordi hun gir opp jobben innen mote? Slutten forvirrer meg veldig. Som sagt, ser jeg filmen kun fordi Meryl Streep gjør en strålende utgave av den karrierebesatte sjefsredaktøren.

Det kan godt hende at det er flere der ute som er uenig i det jeg har å si, og det er helt greit. Jeg regner egentlig med at det er ganske mange der ute fordi vi jenter er på en måte oppdratt av oss selv og de rundt oss til å tro at vi ikke fortjener noe, og at vi hvertfall ikke skal stjele muligheter fra hverandre. Jeg er bare opptatt av min egen utdanning og min egen karriere, mer enn noe annet.

Kanskje noe å tenke på?

Vi skrives.

Naturen er vakrest om våren





















Slutten av helvetesuka

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å innrømme hvordan de siste ukene i helvetesuka var, men så tenkte jeg; Hva er poenget med å blogge om helvetesuka hvis jeg ikke skriver sannheten. Så, here we go...

Fredagen var en restitusjonsdag, sånn har jeg egentlig ikke så dårlig samvittighet for. Jeg trente, øvde, dro på skolen og drakk te og spiste lunsj hos ei venninne før jeg kjøpte sushi og dro hjem. 
I går derimot, var ikke en særlig god dag. Jeg øvde litt på morgenen, og så kan jeg egentlig ikke huske at jeg gjorde noe som helst annet. Bortsett fra å se en film hos husverten og spise egg og bacon til middag.

I dag har jeg så langt spist frokost og syka en tur. Nå skal jeg snart spise middag oppe hos husvertene, og ellers står livet litt stille i dag.

Grunnen til at jeg er ærlig om dette, er at jeg tror det er flere som har det sånn. Vi lever i en hverdag der latskap og apati dyrkes som humoristisk, og ikke som kritisk slik det burde. Jeg kommer sikkert til å ha et eget innlegg om dette temaet en dag, men det er ikke idag.

Jeg kommer tilbake i løpet av dage for å oppsummere uka som har gått.
 

Spolerte planer

I løpet av denne dagen ble jeg egentlig ganske gira på å jobbe gjennom hele natta, selv om mamma synes det er en dårlig idé rett før eksamen og at jeg heller burde gjøre det i sommer. Så kommer jeg hjem, og hva får jeg se? Jeg har blitt trukket ut i eksamen i komposisjon og har en hel haug med oppgaver jeg skulle rette. Oppgaver som egentlig var godkjente som arbeidskrav, men tydeligvis ikke gode nok for eksamen. Da gikk lufta ut. Og jeg mener skikkelig. Jeg ble så sint, og snakket i telefonen med mamma i en halv time. Frustrasjonen over dårlige beskjeder har brygget oppunder i hele år når det gjelder det faget, og nå rant det over. 
Så jeg tok meg et glass vin, satte meg ned med oppgavene og nå skal jeg legge meg, uansett hva Betrand sier. Så sint var jeg, at det kan regnes som et enormt skritt utenfor komfortsonen.
Noen ganger må man si seg slått av uforutsette hendelser og omgruppere seg før man prøver på nytt. Derfor skal jeg døgne og jobbe natta igjennom i sommerferien, akkurat slik min kjære mams foreslo.

Ellers har dagen egentlig vært veldig fin. Jeg har vært endel utenfor komfortsonen, selv om det kanskje ikke har vært helt nok, men det tar jeg igjen en annen gang. Vi hadde et veldig bra og produktivt møte i studentutvalget i dag, og jeg føler at vi virkelig er på vei til å bli et godt utvalg. Jeg hadde en utrolig tung treningsøkt i dag, som jeg var virkelig fornøyd med. Jeg har øvd på fiolin og direksjon, og jeg har skrevet ferdig oppgaven jeg hadde i musikkhistorie, i tillegg en haug med andre småting.


Det er få bilder som beskriver bedre hva jeg føler akkurat nå.

Ha en god natt! Det skal hvertfall jeg ha.

Tida flyr

I går var fokuset på fordeling av tid, "Time management". Det var foreløpig det mest nyttige tema for meg så langt. Jeg har prøvd å bruke det litt tidligere, og jeg setter konstant opp to do-lister, men tipsene jeg fikk i dette kapitlet var fantastiske! Nå vet jeg at jeg har et godt verktøy for å fordele tida mi i framtida. Lage en årsplan, en månedsplan, ukesplan og en dagsplan. Lag en to do-liste som du bare kan fylle på i det uendelige, og fyll ut i kalenderen når du skal utføre oppgavene. tidligere har jeg kun laget en liste over gjøremål for dagen, og kanskje dagen etter, men aldri en uendelig en som jeg skal fordele utover hele kalenderen.

En ting jeg har lagt merke til nå i helvetesuka er at jeg har blitt så fokusert på arbeidsoppgavene mine at jeg glemmer mye annet. Jeg er egentlig ikke typen som legger igjen ting hist og her, men i løpet av de siste dagene har jeg lagt fra meg både mobilen og vantene mine på konservatoriet. Det kan virke som om jeg har så mye å tenke på, at andre ting blir presset ut av bevisstheten.

I går var jeg også på kino med jenta til de jeg leier hos. Vi så Skammerens Datter. Jeg leste de bøkene da jeg var liten, og begynte nesten å grine da jeg så den skulle komme på film. Jeg tror jeg aldri har vært borti en så direkte adapsjon i hele mitt liv. Alt jeg husker fra boka var med, og jeg kan ikke komme på noe som hadde blitt puttet inn uten at det var med i boka. Jeg er veldig fornøyd! Skuespillerne var også helt fabelaktige. Jenta som spilte Dina var så klin lik jenta som er tegna på forsida av boka at det var helt vilt . Også er jo Jacob Oftebro med, det er jo alltid en bonus.

I dag skal jeg ut av komfortsonen, bokstavelig talt. Jeg skal være våken fra i dag klokka 05:00, til i morgen klokka 22:00. Jeg skal rett og slett døgne, men istedenfor å feste og spise potetgull sånn som russen gjør, skal jeg være produktiv hele natta. Da jeg våknet i dag, var jeg så trøtt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, og jeg tror det har litt med at jeg vet at jeg nå skal være våken i 41 timer! Det er egentlig ubehagelig allerede bare jeg tenker på det. Bevisstheten min vil gjennomføre for jeg kommer til å være så stolt etterpå, men kroppen stritter i mot alt den orker. Jeg tror det som blir vanskeligst er at jeg skal være så produktiv som overhodet mulig, men det eneste jeg har lyst til å fokusere på om dagen er fiolinprøva mi som er på mandag, men jeg kan ikke øve midt på natta. Derfor tror jeg mye av tiden kommer til å gå med til å lese bøkene jeg har fått av PAN, mentoren min og øving til musikkhistorieeksamen. Det eneste jeg kan tenke på nå som er positivt er at i Tromsø er det så lyst om dagen, at mørket hvertfall ikke kommer til å gjøre meg enda mer søvnig. Det hadde vært mye verre om jeg gjorde dette om vinteren.




Nå skal jeg komme igang med dagen, møte min frykt og hoppe ut av komfortsonen. Vi sees på andre siden!

Dag to i helvetesuka

I går var det fokus og modus som sto på tapetet, slik som vanene fikk kjørt seg på mandag. Som musiker er man avhengig av å kunne skifte fokus og modus raskt og effektivt, og ikke la seg påvirke av dårlige prestasjoner eller nervøsitet. Det er noe jeg fremdeles må jobbe mye med, og en dag holdt ikke for meg. Dette er et tema jeg skal dykke dypere ned i, i ukene som kommer også.

Dagen forløp seg fint. Alarmen ringte denne gangen, og jeg fikk unnagjort mye på de første timene av dagen. Det er rart hvordan jeg bare kan tenke på at det er helvetesuke, også bare gjennomfører jeg. Det er som om det ordet rasjonaliserer alt det jeg gjør. Det er en unnskyldning for å ikke finne unnskyldninger.

I dag skal jeg fokusere på time management, eller å fordele tida mi på en god måte. Jeg har sett veldig frem til dette temaet, og skal bruke det flittig i løpet av dagen. Larssen skriver at helvetesuka også handler om å balansere tida mellom jobb og fritid. Derfor har jeg bestemt meg for å ta med jenta til husvertene mine på kino. Vi er veldig glad i fantasy, begge to, så jeg skal ta henne med for å se Skammerens Datter. Jeg leste de bøkene for mange år siden, og nå filmatiseres de endelig!





Jeg gleder meg!

 

Morgenstunden gikk jeg glipp av visst




Utenfor skinner sola og jeg hører fuglene kvitre. Jeg glipper med øynene og strekker meg. Så hører jeg fottrinn oppe. Hæ? Klokka mi har ikke ringt enda, og den skal jo ringe 05:00. Jeg hiver meg over telefonen, og ganske riktig. 07:42. Helvetesukeappen trenger wi-fi for å kunne vekke meg om morgenen. Jeg spretter opp, og klarer å skvise inn 30 minutter med øving i morgenstuden før jeg går til bussen. Fader også, for en elendig start på det som skulle bli toppuka.




Utover dagen greier jeg å hente meg greit inn igjen, sånn tatt i betraktning. Jeg er som regel veldig fokusert når jeg er på konservatoriet, så den biten klarer jeg. Jeg kommer hjem, sykler meg en tur og øver litt før jeg gjør et par småting.

Nå er dagen snart over, og jeg får kvelden fri. Yey! I morgen skal jeg opp til tida, jeg lover.

Man vil seg sjøl vondt...

Helvetesuka

I morgen klokka 05:00 ringer klokka mi og da starter jeg på den sivile helvetesuka til Erik Bertrand Larssen. Helt basic skal jeg være den beste utgaven av meg selv en hel uke, men den inneholder mye mer enn det. jeg skal trene hver dag, spise sunt hele uka, være konstant blid og hyggelig, endre vanene mine, filosofere over hvordan jeg har det og vil ha, og ikke minst: Gjøre alt det jeg vanligvis gjør, bare mye bedre.




Det står skrevet i boka at jeg skal dele nyheten og helvetesuka med så mange som mulig, så jeg har bestemt meg for å dele den her så alle kan se det. Hver dag hele uka skal jeg blogge om hvordan jeg har hatt det, både det som er bra og dårlig.

Nå i forkant er jeg veldig spent. Det har allerede begynt å kile i magen. Jeg har snakket om å gjøre dette helt siden jeg kjøpte boka for over et år siden, og i morgen setter jeg i gang. Jeg ser for meg at jeg må være veldig ærlig med meg selv. Kanskje mer enn jeg vanligvis er komfortabel med. Jeg er spent på å se hvordan dette kommer til å påvirke livet mitt og se om det kommer til å påvirke omgivelsene mine, og hvordan jeg ser på dem. Jeg er spent på om noen kommer til å legge merke til at jeg oppfører meg annerledes denne uka.
Jeg gruer meg litt også. Det kommer til å bli tungt til tider, det er jeg sikker på. Jeg tror det kommer til å bli vanskelig å holde koken oppe hele tiden. Spesielt torsdag og fredag. Da skal jeg nemlig være oppe i 41 timer uten søvn. Det er en del av prosessen der jeg skal bryte meg selv fullstendig ned for å se hvor mye jeg faktisk tåler. Også er jeg så klart spent om jeg kommer til å lykkes. Jeg kvier meg for at jeg må gi midt i, eller at det ikke har noen effekt i det hele tatt, at jeg går tilbake til livet mitt mandag om en uke, og ingenting har forandret seg.
Jeg gleder meg. Det blir gøy og ta et dypdykk ned i mine største styrker og svakheter og prøve å gjøre noe med dem. det blir gøy og se hvor mye jeg får gjort denne uka. Jeg gleder meg til å se hvor mye jeg tåler både psykisk og fysisk. Jeg gleder meg til mandag om en uke, når jeg kan si at jeg har gjennomført. Jeg gleder meg til å se resultatet.

Ønsk meg lykke til!

Les mer i arkivet » Februar 2016 » Desember 2015 » Oktober 2015
hits