Slottet

Jeg tror alle som leser har en bok de bare ikke klarer å slutte å tenke på. Selv lenge etter at man fullfører boka, ligger den i underbevisstheten og bobler opp til overflaten når man minst venter det. For meg er en av disse bøkene Slottet av Franz Kafka.

Jeg har aldri vært så rasende sint på en bok i hele mitt liv. Ikke engang da Humlesnurr døde i Harry Potter og Halvblodsprinsen. Jeg brukte hele tre måneder på å komme gjennom de knappe 250 sidene, også ender den midt i en samtale, og jeg er veldig sikker på at det er en grunnene til at jeg ikke kan slutte å tenke på den. Ikke en gang nå, fire måneder senere.

Boka handler om K. som kommer til en landsby som landmåler der ingen tar ham imot, ingen sender ham vekk og hele tiden står dette Slottet over og utenfor landsbyen som en uoppnålig skygge og hjernevasker hele landsbyen. K ønsker mer enn noe annet å nå opp til Slottet, men blir hindret av Slottet selv og beboerne i landsbyen.

En av tingene jeg liker veldig godt, er at hovedpersonen, K, ikke opplever noen tydelig personutvikling iløpet av boka. Han møter en motstand han rett og slett ikke kan kjempe imot, og det gjør at karakteren stagnerer. Min oppfatning er at det er en fremstilling av mennesker som ikke endrer seg, for de eksisterer faktisk. 



Det er absolutt en bok som er verdt å lese, selv om jeg klager over at den var tung. Den setter virkelig søkelyset på et problemstillingen om en verden som vil bedras. Et samfunn basert på lykkelig uvitenhet der alle bare aksepterer måten ting drives på, og at de ikke kan gjøre noe med det. Og så det forstyrrende elementet illustrert i K, som ikke kan annet enn søke en mening med alt som foregår. 

Det er naturlig for meg å trekke paraleller mellom Slottet og religion. Religion oppleves, for meg som noe uoppnåelig. Uansett hva du gjør, er du aldri god nok i religionens øyne. Du fortjener aldri å nå helt frem. Slottet er litt det samme i Kafkas roman. Den ligger utenfor rekkevidde, og når man endelig føler man har tatt et skritt i riktig retning, så

Hvis du har lest Slottet av Kafka, vil jeg gjerne høre dine tanker i kommentarfeltet under.

-I

Passacaglia av Biber

Da jeg opprettet denne bloggen, var intensjonen egentlig å skrive om mitt liv som musiker, og noen av mine tanker og ideer om livet. Når jeg ser tilbake nå, innser jeg at det har blitt mye av det siste og nesten ikke noe av det første. Det skal jeg endre på nå.

En av grunnene til at jeg ville dele litt av livet mitt som musiker, var som en øvelse for meg selv. Blant annet en øvelse i å fremføre musikk som ikke føles helt ferdig enda. I videoen under hører dere meg spille en Passacaglia for fiolin av Biber, en komponist fra barokken. Jeg hadde dette stykket på repertoaret mitt til semesterprøva i fiolin før jul, og hadde ikke spilt det i det hele tatt siden før jeg tok det opp igjen nå i sommer. Det dere hører, er andre gangen jeg spiller igjennom stykket siden jul med alle sine feil og slurvete intonasjon. Det er mer en øvelse for meg enn nytelse for dere, så bær over med meg.

Jeg setter virkelig pris på en liten tilbakemelding i kommentarfeltet under.


-I

 

Suksess

Hva er suksess? Det er et like idiotisk spørsmål som "hva er kunst?" Hvis du spør et familiemenneske før du et helt annet svar enn en karrieretype. Men vi har en tendens til definere suksess som å nå den absolutte toppen av karrierestigen. Med mindre man blir partner i en advokatfirma, toppkirurg, den beste eindomsmegleren, eller trekker tusenvis av fans til konsertene sine, er man ikke suksessfull.

Og de som ikke er gode nok, er lærere? Jeg ser virkelig opp til de som velger å bli lærere. Spesielt de som har bestemt seg for å bli musikklærere på kulturskole i et yrke der definisjonen på suksess virkelig er skyhøy. Kulturskolelærere er jo de som ikke fikk jobb i noe orkester og må tjene til livets opphold ved å lære snørrunger å holde instrumentet riktig vei?

Jeg har ikke lyst til å bli lærer, i så fall bare på siden av et yrke som utøvende musiker. På konservatoriet har mange en idé om at man må bli lærer. Jeg innbiller meg at noen legger lista lavt fordi det er lettere, men jeg har ikke lyst til å bli lærer. 

 

Ved å legge lista for suksess så høyt, gjør vi det jo bare verre for oss selv. 

God morgen!

Jeg vil bare sjekke inn for å ønske alle sammen en god morgen, og dele dette bildet jeg tok på vei til bussen i dag.

Det var helt magisk å sykle til bussen i dag i den kjølike morgenlufta. Det fikk meg til å tenke på et dikt av Lord Byron

There is a pleasure in the pathless woods,
There is a rapture on the lonely shore,
There is society, where none intrudes,
By the deep sea, and music in its roar:
I love not man the less, but Nature more,
From these our interviews, in which I steal
From all I may be, or have been before,
To mingle with the Universe, and feel
What I can ne'er express, yet cannot all conceal.

-I

∞%



 du er et menneske. Jeg er et menneske. Vi er mennesker. Men, la meg stille deg to spørsmål; Hvor mye menneske er du? Og, hvor går grensa for hvor mye man kan være?

Jeg er tilbake i Tromsø, og siden det har vært ei stille uke for fiolinistene, har jeg hatt god tid til å tenke.
Det jeg skal skrive om noe er et resultat av mange år med intens tenking, som jeg endelig har klart å samle under én idé.

Da jeg startet på musikklinja, måtte jeg velge et hovedinstrument, og selv om jeg føler at sang og fiolin er likeverdige, har det ikke blitt slik etter at jeg tok det valget, og det plager meg. Noe annet som plager meg er ideen om at man kun kan velge ett yrke, en karriere. Det er de ytterste få som kan gjøre mer enn en ting. Og til slutt så plager det meg at livet en gang tar slutt og det er min oppgave å leve så bra som mulig slik at jeg ikke angrer på noe når jeg en gang skal dø.

Alt dette, og mer til, har ledet opp mot en idé: Jeg er mer enn 100%.

Jeg er 100% menneske, men jeg er også 100% datteren til foreldrene mine. Jeg er 100% fiolinist og 100% sanger. 100% musiker, men også 100% skribent.
Alt jeg er, er jeg 100%. Det går rett og slett ikke an å være mindre. Så, på onsdag mens jeg satt på bussen, slo det meg; vi er uendelig prosent. Og hvis du begynner å tenke på det slik, åpner det seg uendelig med muligheter. Verden har muligheten til å bli mye mer nyansert hvis den får lov til å være uendelig prosent, og det har du også.



Nå er dette bare en filosofisk tanke, og jeg har ikke gjort noen matematiske beregninger. Så, hvis du har du lyst, har du lov til å teste ut teorien min matematisk også. Du har jo uendelige muligheter.

Jeg håper å få høre hva dere tenker i kommentarfeltet nedenfor.

- I

 

Les mer i arkivet » Februar 2016 » Desember 2015 » Oktober 2015
hits