Å være nervøs er egoistisk

Jeg sitter inne med tente lys i alle kriker og kroker. Ute raser stormen som var meldt over hele Troms i dag. Det var bare så vidt at bussen fikk kjøre over broen fra Tromsøya til Kvaløya der jeg bor. På kanna har jeg varm sjokolader, og jeg sitter inntullet i et pledd og tenker mens jeg ser på trærne i hagen som bøyer seg, og kaster seg hit og dit.



Vi hadde besøk av Kyrre Texnæs på konservatoriet i dag. Kammerorkesteret hadde en øvelse med ham i det han kalte orkesterkoreografi. Det er uten tvil den morsomste øvelsen jeg har vært på i hele min fiolinkarriere. Vi spilte med en vi er glad i, i tankene, og vi spilte med fokus på vippe de andre i orkesteret av pinnen, noe som resulterte i dytting, pirking, røkne strenger og supergodt humør. 

Det jeg sitter igjen med er en god opplevelse sammen med de jeg spiller med til daglig der vi støttet hverandre og spilte sammen. Kyrre sa noe som jeg virkelig har tenkt på i etterkant. "Å være nervøs er egoistisk." Da tenker du på deg selv og din prestasjon fremfor de som hører på deg og skal sitte igjen med en opplevelse når du er ferdig. Hvis du fokuserer på at du og publikum skal nyte den tilmålte stunden dere deler med hverandre, så blir du ikke nervøs. Og det var akkurat det jeg opplevde i dag.

Det var utrolig deilig å skrifte fokuspunkt, og nyte det som etterfulgte. Jeg kjente ingen nerver, selv da Kyrre kom bak scenen og annonserte at det var 30 sekunder til vi skulle på. Det var bare deilig. Publikum fortalte etterpå at det var det beste de hadde hørt og sett kammerorkesteret på konservatoriet hadde gjort. 

Tenkt på det neste gang du er nervøs før du skal ut på scenen; Det er ikke deg det handler om. Det er musikken og de som skal høre den- og det inkluderer deg selv. Det skal hvertfall jeg huske på.

- I

Når skal man gripe muligheten?

Hvis du får en mulighet,  griper du den uansett hva?

I uke 44 skal konservatoriet i Tromsø ha prosjektuke, bortsett fra strykerne for vi har konsert uka før, så vi har fri den uka. Det passet meg egentlig perfekt for nevøen fyller år den uka. Det var deilig å se frem til en friuke før jul.

Så får jeg en melding om at jeg er plukket ut til å være med på Nordisk Orkesterakademi. Alt av reise,  opphold og kursavgift dekket. Det er bare ett problem, det foregår i uke 44.

Å spille sammen med et profesjonelt symfoniorkester i Helsingborg sammen med andre unge musikere fra hele Norden er en fantastisk mulighet! Men skal det gå på bekostning av tid med familien min?

En yngre, mer bråkjekk versjon av meg selv, ville sagt at jeg vil alltid velge karriere fordi familien er alltid der. Men nå, når jeg står i den situasjonen der jeg må velge og har en liten nevø som vokser så altfor fort, er prioriteringen plutselig mye vanskeligere.

Har du noen gang vært i liknende situasjon? Hva valgte du?

Sparken 1. dagen

I dag hadde jeg håpet at jeg kunne skrive om min første dag som fiolinlærer. Jeg dro fra konservatoriet til byen og tok en kaffe mens jeg ventet på at timen med fem små felejenter skulle starte 17:30. Cirka klokka fem ringte sjefen min og fortalte at alle jentene hadde slutta. Da hun la på begynte jeg å le høyt over hvor tragi-komisk det hele var. Jeg hadde brukt så mye tid og energi på glede meg, grue meg, forberede meg og være spent, også fikk jeg ikke prøvd meg en time en gang.

Så nå sitter jeg i senga i den nyvaska hybelen min og drikker varm sjokolade med kokoskrem istedet.

På bussen hjem begynte jeg å tenke på at det er så utrolig typisk at alle slutter samtidig. Når én slutter, skal alle slutte. Jeg husker det veldig godt fra da jeg spilte fiolin i Kongsberg skoleorkester. Innen seks år fra da jeg startet, var det bare meg igjen på mitt kull. Og jeg hadde også flere ganger lyst til å slutte fordi venninnene mine slutta.

Å spille strykeinstrument er en ganske smal hobby, og spesielt i Kongsberg der det er jazz og korps over hele linja. Det var ikke særlig kult å spille et klassisk instrument i utgangspunktet, men da var du spesielt dum hvis du valgte et strykeinstrument som nesten ingen du kjente spilte.

Nå vet jeg bare om fire andre som fremdeles spiller, som jeg spilte sammen med. To av dem studerer musikk, to har blitt kulturskolelærere.

 

Uansett, så ble jeg enig med sjefen at hun skulle kontakte meg hvis noen meldte interesse for å starte med feleundervisning. Så da er det fremdeles håp for en deltidsjobb for meg også.

Har du hatt en bra dag? Forhåpentligvis bedre enn det min ble.

-I

 

Hjelp! Fotovegg

Hybelen jeg bor i, er et nesten kvadratisk rom+baderom og en liten gang. Kjøkkenet har gamle fronter i hvitt og brunt, og er mer sjarmerende enn pene. Veggene er helt hvite. Så, da jeg flyttet inn, printet jeg ut masse bilder fra pinterest og noen egne bilder og hengte dem opp på veggen. 

I Sommer printet jeg ut enda flere bilder, og nå kan jeg nesten tapetsere veggene mine i bilder. Til sammen er det nå nesten 300 bilder+postkort som henger på veggene mine, klesskapet og kjøkkenskapene.



Så jeg henvender meg nå til dere og roper om hjelp. Jeg sliter veldig med å få det til å se organisk og pent ut. Har dere noen forslag til hvordan jeg kan henge dem opp slik at det ser ut som jeg har hatt en baktanke med det, og ikke bare hengt dem opp i hytt og pine. (Ikke foreslå hjerteform, for det har jeg allerede prøvd. Tydeligvis trenger man alle bildene i samme størrelse for at det skal se kult ut.)



Håper å lese noen gode tips.

-I

Les mer i arkivet » Februar 2016 » Desember 2015 » Oktober 2015
hits