Jeg er så nervøs...

#Eksamen #ESC #Musikk #Prøvespill #Nerver #Mentalitet #Fokus
Jeg har praktisk eksamen i fiolin i dag. Jeg skal spille et 30 minutter langt program i konsertsalen for lærer og sensor. (Og de som ønsker å høre på) Det er en veldig kunstig og presset situasjon, og naturlig nok, har jeg brukt mye tid i det siste på å tenke på det. Og dette er det jeg har kommet frem til:

Jeg tror at mange musikere og musikkstudenter fokuserer altfor mye på hvor nervøse de er i forkant av en konsert eller et prøvespill. Og jeg begynner å blir mer og mer overbevist om at det er der forskjellen ligger på de som klarer seg som musiker og ikke.

Ta for eksmpel en situasjon mange finner seg i; Du må supertisse, men sitter på bussen og er ikke hjemme før om en halv time. Hva gjør du? Hvis du tenker på noe annet, og prøver å distrahere deg selv, går det som regel bra. Hvis du derimot sitter og bare tenker på hvor mye du må tisse, kan du fort ende opp i en pinlig situasjon med mange vitner.
Det er det samme med nervøsitet. Hvis man kun tenker på hvor nervøs man er i forkant av en presset situasjon, så er det jo til slutt ikke plass til andre tanker og følelser, og nervøsiteten tar helt overhånd. Hvis du derimot prøver å fokusere på hvor mye du elsker musikken du spiller, eller hvor glad du er i å spille, så er det det som er grunnlaget når du går inn til prestasjonen. 

Jeg har selv opplevd å være litt nervøs før en fremførelse (Opptil flere ganger), og sagt det til de jeg spiller med. Det er en slags forsvarsmekanisme. Jeg er nervøs, blir en slags forklaring på hvorfor det kommer til å gå dårlig, men vet du hva? Det kommer til å gå dårlig hvis du allerede har bestemt deg for at det går dårligpå forhånd. 

Et annet, ganske nylig eksempel, er Agnete under ESC. Det eneste man kunne lese i aviser og ukeblader uka før, var folk rundt Agnete, og merk dere folk rundt, ikke Agnete, folk rundt henne, forklarte i det endeløse om hvor dårlig Agnete var akkurat da. Nå skal ikke jeg uttale meg om hun var dårlig eller ikke, for det var hun helt sikkert. Men istedenfor å trekke seg tilbake og fokusere på å bli frisk, trakk hun seg vekk og lot andre bortforklare oppførselen hennes. Og jeg synes virkelig synd på jenta, for det kan ikke være noe moro å stille syk til et slikt sirkus som ESC er, men det blir ikke noe bedre når alt fokuset rundt henne dreier seg om hvor syk hun er. 

Jeg tror det beste man kan gjøre er å tenke at ja, kanskje jeg ikke er i toppform akkurat nå. Det kommer ikke til å bli akkurat slik jeg ønsker det, men det er greit. Fordi jeg elsker musikken jeg spiller, jeg elsker å spille, jeg elsker å stå på scenen. Jeg elsker det jeg gjør, rett og slett, og nå skal jeg gjøre det så bra jeg kan, også vet jeg hva kan gjøre annerledes neste gang, så det blir enda bedre.


Foto: Hentet fra The Violin Channels Facebookside

Lykke til med eksamen alle sammen. Det kommer til å bli kjempegøy!

Utveksle til Island

#Utveksling #Musikk #Island #Utdanning #Reise #Blålagunen #Gåtur #Pinterest

I august drar jeg til Island på et års utveksling!
Jeg har hatt lyst til å dra på utveksling siden broren min kom hjem fra USA da jeg var tolv. Planen var egentlig å dra i 2. klasse på videregående, men på St. Hallvard kom du ikke inn igjen på musikklinja hvis du dro på utveksling. De fant noen til å ta over plassen, så det ble ikke utveksling på videregående.

Derfor er det ekstra spennende å tenke på at jeg skal avgårde nå. Jeg sendte søknaden min med lydopptak i mars, og fikk beskjed om å vente svar innen juli. Det er så deilig å vite at jeg har kommet inn på førstevalget mitt allerede nå. Jeg skal gå på Iceland Academy of the Arts, og fiolinlæreren jeg skal ha er en veldig dyktig fiolinist ved navn Gudny Gudmundsdottir. 

I tillegg synes jeg at det er ekstra spennende å skulle dra til Island. Jeg var der en kort tur for mange år siden, og forelsket meg helt i landskapet der. Det er som tatt ut av et eventyr.

Så, i ekte Inger-Maren-stil, har jeg laget et eget pinterest-board og stalker blogger og instagram-kontoer for inspirasjon til hva jeg må gjøre når jeg er der. (Hvis du vet om noen jeg burde sjekke ut, så legg det igjen i en kommentar nedenfor.) Også har jeg skrevet en liten bucketliste over hva jeg har mest lyst til.

Her er det jeg har så langt:

Blå Lagunen. Det er ikke til å stikke under en stol at det er et must å beslke den Blå Lagunen når man er på Island. Jeg var innom der sist gang, men da var jeg såpass liten at det ikke holdt så stor interesse. Nå gleder jeg meg til å ta med mams dit når hun kommer på besøk.

Spille i Harpa. Harpa er en flott konserthall i Reykjavik. Jeg er ikke sikker på om studenter spiller der, men det hadde vært moro å fått muligheten.


Foto: Hentet fra Harpas hjemmeside

Dra på hval- og fuglesafari. Så klart kan jeg det i Norge også, men det er en type aktivitet som gjøres på ferie, eller på utveksling. Ikke noe man gjør på stedet der man bor. (Eller er det bare jeg som har misforstått?) Uansett, så tror jeg det blir lettere å gjennomføre når man vet at man har begrenset med tid.

Dra til Vestmanøyene. Slik jeg har forstått det, skal dette være et av de vakreste turområdene i Island, og jeg planer om å gå mye tur mens jeg er der. Dessuten har de visst en veldig bra festival der i august. 


Foto: Hentet fra Unlockingkiki.

Se Surtsey. Lærte dere også om den øya ved Island som bare dukket opp på grunn av utbrudd i en undervannsvulkan i 1963? Jeg synes det er utrolig spennende. Dessverre er det forbudt å besøke øya fordi det foregår mye forskning der, men jeg vil fremdeles se den.

Lære islandsk. Deler av undervisningen foregår visst på islandsk på akademiet jeg skal gå på, og selv om jeg ikke vet om det gjelder undervisningen min, da jeg egentlig bare skal ha fiolin og noen valgfag, så vil jeg fremdeles lære så mye jeg kan. Det er jo kult å kunne bestille ting på islandsk, og faktisk kunne holde samtaler med islendere på deres eget språk, og ikke måtte ty til engelsk hele tiden. Jeg har alltid elsket språk, og vil veldig gjerne komme hjem fra Island og kunne hvertfall endel islandsk.

Spise mat på den store matfestivalen i mars, Food and Fun. I februar/mars kommer kokker fra hele verden til Island og samarbeider med restaurantene i Reykjavik om å lage en meny basert kun på lokale råvarer. På slutten av festivalen, samler alle sammen seg i Harpa hvor du kan få tak i smaksprøver fra alle kokkene. Jeg har så sansen for slike arrangementer som setter fokus på lokale matvarer og deres leverandører. Vi trenger alle inspirasjon til hva slags banebrytende måter vi kan bruke råvarene våre på.


Foto: Hentet fra Unlockingkiki.

Det var bucketlista mi så langt. Den er absolutt ikke ferdig. Jeg har bare ett år, og jeg vil oppleve så mye som overhodet mulig på det året.

Har du vært på utveksling? I så fall, hva gjorde du av spennende ting i landet du var i?

Jeg skrev en sang

#Video #Musikk #Låt #Sang #Låtskriver #Musiker

Jeg har skrevet en sang. Eller, dette er det nærmeste jeg noen gang har vært til å fullføre en sang. Den er ikke helt ferdig enda.
Som en øvelse så legger jeg likevel ut en video der jeg spiller. Jeg tror det er veldig sunt å dele ting som ikke er helt ferdig, at man vokser på det. Derfor legger jeg den ut her.

video:grace

Legg gjerne igjen en kommentar under med hva du synes. (Bare vær snill med pianospillet mitt. Jeg begynte med besifring for under et år siden)

 

 

 

 

Anmeldelse: Joni Was Right

#musikk #MaritLarsen #anmeldelse #album #JoniWasRight #plateselskap

Marit Larsen har kommet ut med et nytt album, og jeg har endelig somlet meg til å lytte til det.
Her er det mye nytt. Helt nytt besetning, fiolinene og gitaren er byttet ut med banjo, og albumet er gitt ut av Marits eget ny-etablerte selskap. Å gi ut plata alene, tror jeg er noe av det beste Marit kunne gjort. Dette er et friskt pust.


Bildet er hentet fra Marits hjemmeside: http://maritlarsen.com/music
 

Likevel er det noe veldig Marit Larsen over hele plata, og det trenger ikke nødvendigvis å være en negativ greie. Det er flott når artister finner det som virkelig funker for dem, og tar det med seg uansett hvilke grenser de krysser. For eksempel, kjenner Marit stemmen sin godt, og bruker den ypperlig. Det er ikke noe tilgjøring er i gården, og det har det heller aldri vært. Det gjør henne til en veldig sikker og sterk soloartist. I tekstene holder Marit seg også til kjente og kjære temaer, men det er hun overhodet ikke alene om. Kjærligheten er jo et tema vi aldri blir ferdig å skrive om, eller høre om.

Sangen jeg liker aller best er "A Stranger Song". Det er er noe helt spesielt i hvordan de har lagt stemmen til Marit dobbelt, helt unisont, som om det er to av Marit som synger. Det skaper en flott effekt, som passer veldig bra til tittelen og teksten.

Alt i alt er det et bra og helhetlig glad-album. Jeg kan se for meg at dette er et album jeg kommer til å høre mye på i sommer, mens jeg jobber i hagen og lager mat. Låta "No", har allerede fått plass på trenings-spillelista mi, fordi den gir meg så mye energi, og de andre sangene kommer også til å få innpass på flere av spillelistene min etterhvert.

Jeg gleder meg til å se hva Marit kommer til å gjøre videre med det nye selskapet sitt.♥

Hva synes du om det nye albumet til Marit?

Glogerfestspillene

For en måned siden hadde jeg gleden av å delta på et konsertsamarbeid under Glogerfestspillene i Kongsberg. Vi var en gjeng unge musikere fra Kongsberg som fikk muligheten til å lage en konsert med musikken til årets jubliant; Christian Sinding. 

Det er lenge siden jeg har kost meg så mye med et prosjekt. Det var et hyggelig gjensyn med musikere jeg ikke har spilt med siden jeg var liten, og muligheten til å spille musikk vi aldri hadde spilt før. Jeg fikk også muligheten til å prøve å synge klassisk musikk for første gang. Det var en fantastisk opplevelse, og jeg fikk så gode tilbakemeldinger etterpå, at det er noe jeg gjerne vil fortsette med.

Jeg inkluderer to smakebiter fra konserten her, det er 2. satsen fra Sindings strykekvartett, og Vaardagen og Sylvelin.


 

Å være nervøs er egoistisk

Jeg sitter inne med tente lys i alle kriker og kroker. Ute raser stormen som var meldt over hele Troms i dag. Det var bare så vidt at bussen fikk kjøre over broen fra Tromsøya til Kvaløya der jeg bor. På kanna har jeg varm sjokolader, og jeg sitter inntullet i et pledd og tenker mens jeg ser på trærne i hagen som bøyer seg, og kaster seg hit og dit.



Vi hadde besøk av Kyrre Texnæs på konservatoriet i dag. Kammerorkesteret hadde en øvelse med ham i det han kalte orkesterkoreografi. Det er uten tvil den morsomste øvelsen jeg har vært på i hele min fiolinkarriere. Vi spilte med en vi er glad i, i tankene, og vi spilte med fokus på vippe de andre i orkesteret av pinnen, noe som resulterte i dytting, pirking, røkne strenger og supergodt humør. 

Det jeg sitter igjen med er en god opplevelse sammen med de jeg spiller med til daglig der vi støttet hverandre og spilte sammen. Kyrre sa noe som jeg virkelig har tenkt på i etterkant. "Å være nervøs er egoistisk." Da tenker du på deg selv og din prestasjon fremfor de som hører på deg og skal sitte igjen med en opplevelse når du er ferdig. Hvis du fokuserer på at du og publikum skal nyte den tilmålte stunden dere deler med hverandre, så blir du ikke nervøs. Og det var akkurat det jeg opplevde i dag.

Det var utrolig deilig å skrifte fokuspunkt, og nyte det som etterfulgte. Jeg kjente ingen nerver, selv da Kyrre kom bak scenen og annonserte at det var 30 sekunder til vi skulle på. Det var bare deilig. Publikum fortalte etterpå at det var det beste de hadde hørt og sett kammerorkesteret på konservatoriet hadde gjort. 

Tenkt på det neste gang du er nervøs før du skal ut på scenen; Det er ikke deg det handler om. Det er musikken og de som skal høre den- og det inkluderer deg selv. Det skal hvertfall jeg huske på.

- I

Når skal man gripe muligheten?

Hvis du får en mulighet,  griper du den uansett hva?

I uke 44 skal konservatoriet i Tromsø ha prosjektuke, bortsett fra strykerne for vi har konsert uka før, så vi har fri den uka. Det passet meg egentlig perfekt for nevøen fyller år den uka. Det var deilig å se frem til en friuke før jul.

Så får jeg en melding om at jeg er plukket ut til å være med på Nordisk Orkesterakademi. Alt av reise,  opphold og kursavgift dekket. Det er bare ett problem, det foregår i uke 44.

Å spille sammen med et profesjonelt symfoniorkester i Helsingborg sammen med andre unge musikere fra hele Norden er en fantastisk mulighet! Men skal det gå på bekostning av tid med familien min?

En yngre, mer bråkjekk versjon av meg selv, ville sagt at jeg vil alltid velge karriere fordi familien er alltid der. Men nå, når jeg står i den situasjonen der jeg må velge og har en liten nevø som vokser så altfor fort, er prioriteringen plutselig mye vanskeligere.

Har du noen gang vært i liknende situasjon? Hva valgte du?

Passacaglia av Biber

Da jeg opprettet denne bloggen, var intensjonen egentlig å skrive om mitt liv som musiker, og noen av mine tanker og ideer om livet. Når jeg ser tilbake nå, innser jeg at det har blitt mye av det siste og nesten ikke noe av det første. Det skal jeg endre på nå.

En av grunnene til at jeg ville dele litt av livet mitt som musiker, var som en øvelse for meg selv. Blant annet en øvelse i å fremføre musikk som ikke føles helt ferdig enda. I videoen under hører dere meg spille en Passacaglia for fiolin av Biber, en komponist fra barokken. Jeg hadde dette stykket på repertoaret mitt til semesterprøva i fiolin før jul, og hadde ikke spilt det i det hele tatt siden før jeg tok det opp igjen nå i sommer. Det dere hører, er andre gangen jeg spiller igjennom stykket siden jul med alle sine feil og slurvete intonasjon. Det er mer en øvelse for meg enn nytelse for dere, så bær over med meg.

Jeg setter virkelig pris på en liten tilbakemelding i kommentarfeltet under.


-I

 

Talent

Da jeg startet å spille fiolin som syvåring, viste jeg ingen eksepsjonelle evner på instrumentet. Jeg var ikke bedre enn noen av de andre fiolinistene jeg startet sammen med. Til gjengjeld tok jeg ting veldig lett, og det var noen ganger nesten for lett å lure læreren til å tro at jeg hadde øvd mer enn jeg hadde. De kalte meg talentfull. Jeg var en talentfull, ung fiolinist.

April i fjor holdt jeg en konsert med ei venninne som spiller orgel i Kongsberg kirke. Jeg hadde utrolig lyst til å spille en Passacaglia av Biber, men læreren min advarte meg mot det, da jeg akkurat hadde startet å øve på den, og den ikke var konsertklar. "Du er ikke lenger det talentfulle vidunderbarnet. Folk forventer kvalitet i spillet ditt."

Så jeg antar at jeg ikke er talentfull lenger?

En annen lærer jeg hadde, sa: "Selv om man har talent på sitt instrument, så må man også ha talent for å øve. Det er det som bestemmer om man blir en god musiker eller ikke."
Pappa forteller at dette er lett å observere på sprintere. La oss si at "Hans" har talent for å løpe- han har lange ben. "Fredrik" derimot er ganke liten og har korte ben. Hans løper fra Fredrik allerede før de er halvveis på 400m de første gangene, men fordi Hans er så god, gidder han ikke å trene noe særlig. Fredrik derimot vet at han må trene for å bli god, så han legger inn masse treningstid hver dag. Om ikke lenge, er det Fredrik som løper fra Hans.

Jeg har ikke talent for å øve. Jeg kan være utrolig streng med meg selv i tre uker. Er konstruktiv, strukturert og målrettet. Så begynner jeg å tenke at dette går bra, og så blir jeg slapp og øver ikke mer enn 1 time hver dag i flere måneder. Jeg kan ikke bruke andre som er bedre for å motivere meg selv til å øve. Det har som regel helt motsatt effekt. Det eneste som driver meg er mestringsfølelsen, og hvis jeg ikke har hatt den på noen uker, er det vanskelig å finne den frem, og det er umulig for meg å tvinge frem noen motivasjon.

Jeg tror at det å ha blitt kalt talentfull har ødelagt mye for meg.
Ikke det å være talentfull i seg selv, og ikke det at folk har kalt meg det, men den følelsen de har gitt meg ved å si det. "Du er så talentfull at du klarer deg uten å øve." "Jeg skulle ønske jeg var som deg og tok ting så lett uten å øve. Du kan det jo utenat etter to gjennomspillinger!" Så klart det fungerer til et visst punkt, men det ble vanskeligere og vanskeligere å skjule for læreren min hvor lite jeg hadde øvd. Nå er det nesten umulig, men istedenfor å begynne å øve mer jevnlig, går jeg og venter på den dagen da alt går tilbake til slik det var før. den gangen da jeg var ung og talentfull.

Nå skal jeg ikke trekke ufullstendige koblinger mellom Mozart og meg, men jeg har lest at han også hadde det på samme måten. Han slet veldig med å få seg jobb da han ble voksen og ikke lenger var det vidunderbarnet han var blitt kjent som. Jeg tror at det gjør noe med oss å bli kalt talentfull fra en tidlig alder. Vi innbiller oss at vi kommer til å forbli talentfulle for alltid, og derfor trenger vi ikke å utvikle oss, mens de som ikke var så gode som barn vet at hvis de vil lykkes, må de jobbe hardt. Det er en stor forskjell.

Jeg sier ikke at vi skal slutte å kalle barna for talentfulle, for hvis de er gode så fortjener de å høre det, men vi må også få dem til å innse fra en tidlig alder at det kommer ikke til å være slik for alltid. Det er hard jobbing som skal til for at man skal klare seg i hvilket som helst yrke, også de man gjør det bra i. Det kommer alltid noen nye som er bedre enn deg, og som kan andre ting. Derfor er det ens egen jobb å sørge for at man alltid er den beste. Ingen over, ingen ved siden av.

Ha en fortsatt fin dag.

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Mai 2016 » Februar 2016
hits