Den gode venninnen

#venninner #samtaler #mentalhelse #festival #venner #skype

Jeg har aldri vært hun med flere venner enn hun klarer å holde styr på. Istedet har jeg hatt noen veldig gode venner fremfor veldig mange jeg bare kjenner litt. 
Da jeg flyttet til Tromsø, kjente jeg ingen her oppe. Mamma hadde ei venninne her oppe, men det var alt, og datteren hennes som var en god venninne da vi var små, flyttet fra Tromsø nesten rett etter at jeg flyttet hit. Det er alltid veldig skummelt når man flytter til et helt ukjent sted, men heldigvis har jeg vært heldig med klassevenninnene mine.

I det siste har jeg hatt timeslange samtaler over Skype med Ida. Vi skriver oppgaver, henger opp klær og skar opp frukt mens vi skravler. For ikke så lenge siden kjøpte vi også festivalpass til Kongsberg Jazzfestival til sommeren!

Da jeg var liten sa mamma noe jeg aldri har glemt siden: "Det handler ikke om hvor mange venner du har, men hvor gode de er." Og siden det har jeg alltid tenkt kvalitet fremfor kvantitet.

For, det er faktisk ikke så viktig med alt det andre, så lenge du har den ene gode venninnen som du kan ringe og prate i timesvis med. Om en ny date, den teite professoren som ikke kan norsk, eller professoren som er litt vel tvilsom, klage over eksamen som nærmer seg kvalmende fort. Eller bare ringe for å snakke om det fine været, ønsker hverandre en god dag, eller legge reiseplaner for fremtiden.
Hvis du har den venninnen (og mammaen din), så kan verden rase sammen, og det går egentlig helt fint.

Jeg leste en gang at hvis et vennskap overlever ungdomskolen og videregående, så vil det vare hele livet. Det samme leste jeg om venner som overlever å bo sammen. Ida og jeg har gjort begge deler, og er fremdeles kjempegode venner.


Foto: Privat

Det beste, så klart, er hvis du har to slike venner. En i nærheten, og en som bor litt unna. Da har du en du kan snakke med som ser alt sammen på avstand, og kan lettere få en oversikt. Også, en venninne som er der i hverdagen din og får med seg alt på nær hånd.

Karoline er sistnevnte. Hun er bare den personen som man prater med om alt. Det er rett og slett umulig å holde noe skjult for henne. Hvis du innrømmer en forelskelse du trodde var helt hemmelig, har hun allerede lagt merke til det.


Foto: Privat

Jeg er ikke den som snakker om veldig private ting med alle og hvermann. Det er mye lettere å late som livet er en dans på rosa skyer, og gjemme alt det andre dypt inne. Derfor er det så godt å ha noen rundt seg, som en faktisk tør å fortelle alt mulig rart til. Selv de tingene man helst ikke vil innrømme ovenfor seg selv engang. 

Også har man den venninnen som du kan bare tulle med og ha det gøy. Hun som du har et lite crush på, og som har et lite crush på deg også. Hun som du faktisk kan danse rundt på rosa skyer med. Veronika er en av de mest påståelige jentene jeg har møtt, og det er fantastisk. Hun kan alltid få meg til å le, og det er aldri stille når vi er sammen. Vi kan diskutere så heftig, før vi plutselig innser hvor idiotisk diskusjonen er, også bare ler vi istedet.

Jeg har de beste vennne, og jeg håper du har det også.♥

 

Voksen med hjertefeil

På Dagsrevyen 19:00 i dag, var det en sak om unge hjerteopererte i Norge som sliter med overgangen fra barn til voksne. Det gjorde meg så glad å se at noen endelig tar opp dette, for jeg har nylig gjennomgått denne overgangen selv, og det har vært en veldig tøff tid.

Nå vet jeg at jeg er en av de heldige, og min hjertefeil er ikke så alvorlig. Jeg ble operert da jeg var tre år gammel, og har ikke gjort det igjen siden. Men, jeg er inne på sykehuset hvert år til kontroll, og legene legger ikke skjul på at en ny operasjon er uungåelig.
På Drammen sykehus, der jeg ble kontrollert som barn, hadde jeg en fast lege. En helt fantastisk mann som var så enkel å prate med. I tillegg hadde han gått på musikklinja på videregående, og hørte meg i musikkhistorie og teori mens jeg lå til ultralyd.

Det året jeg fyllte 18, fikk jeg beskjed om at neste innkalling ville komme om to år fra Rikshospitalet. Den kom ikke til avtalt tid, og det var utrolig vanskelig å få vite hvem jeg kunne kontakte for å få vite hvorfor. Til slutt fikk jeg et brev fra en lege om at han hadde sett tidligere tester, og bestemt at jeg ikke trengte en innkalling før om tre år, men han syntes ikke det var nødvendig å kontakte meg for å fortelle det.
Endelig kom jeg inn til kontroll nå i våres.



 

Overgangen fra barn til voksen med hjertefeil, tror jeg har vært noe av det tøffeste jeg har vært igjennom, fordi det var plutselig ingen som fortalte meg noe. Jeg prøvde å ringe inn til Rikshospitalet, og fikk bare beskjed om at jeg hadde ringt feil avdeling, men aldri råd om hvem jeg kunne kontakte istedet. I tre år har jeg følt meg som et navn på et papir, som ikke egentlig har noen betydning for dem som leser det. Ikke et menneske med tanker, følelser og angst.

For ja, jeg har hatt angst om hjertefeilen. I bunn og grunn tror jeg egentlig at jeg bærer den med meg konstant, uten pause. Min hjertfeil er, som sagt, en veldig mild form, men bevisstheten om at det er noe galt med hjertet ditt, gjør at du blir ekstra nervøs hvis du får doble hjerteslag, eller at det gjør vondt i brystet uten noen tydelig grunn. Og selv ikke testresulatene fra sykehuset, som sier at jeg er i tipp-topp form, kan gjøre noe med det.

Jeg vil ikke lenger være et navn på et papir. Jeg vil at leger skal skjønne at de er ansatt for å hjelpe meg, og andre som meg, ikke vi som sørger for at de får lønnslippen i posten hver måned.

Multipotensiell

Jeg satt i dag morges og så på noen videoer på TEDTalks, og jeg kom over en veldig fin en av Emilie Wapnick, som jeg virkelig kan anbefale. Den handlet om multipotensielle mennesker, eller mennesker som gjør mer enn en ting, og at det ikke nødvendigvis er en dårlig ting.
For meg var dette en god tankevekker, for jeg har alltid hatt mange forskjellige interesser, og et ønske om å lage karriere ut av alle sammen. Nå fikk jeg endelig bekreftet at selv om jeg vil bli fiolinist, så trenger ikke det å stå i veien for at jeg har lyst til å skrive bøker, og jeg er ikke riv ruskende gal for å tenke slik.

Emilie sier at som multipotensiell, har du flere fordeler i form av evner du tilegner deg; At du lærer fort, at du evner å se løsninger og finne nye ideer og at du kan lett tilpasse deg. Hun sier også at å spørre barn hva de vil bli når de blir store, faktisk hindrer dem i å se mulighetene vi har, fordi vi er mer ute etter de søte svarene enn å faktisk hjelpe dem.

Det er alltid morsomt å oppdage noe nytt, og særlig når det gagner en selv. Jeg blir imponert av mennesker som vier livet sitt til å hjelpe andre på den måten; Å hjelpe de med å bli den beste versjonen av seg selv, og gjennom det få et bedre liv.

Jeg har aldri vært glad i å sette meg selv i en boks, eller bli plasert i en bok av andre, men jeg må innrømme at det er fint å kunne finne noen nye uttrykk å identifisere meg selv med. (Multipotensiell, høysensetiv) 
I det siste har jeg faktisk tenkt litt på at det er sunt å finne karaktertrekk som man kan kjenne seg igjen i, eller uttrykk som passer en selv. Selv om man ikke har lyst til å bli plassert noe sted, så tror jeg det er lurt å plassere seg selv for å finne ut hvem man virkelig er. 

Nå høres det ut som om jeg forbereder en preken, men jeg mener det helt alvorlig. Det er lurt å identifisere seg selv, og det trenger ikke å være ord som smart eller snill. Det morsomste er hvis du kan finne helt nye ord du aldri har hørt før som du kjenner deg igjen i, som logofil eller ambitchiøs. 

 

Jeg utfordrer deg til å finne ord som beskriver deg som du aldri har hørt før, og kommentere dem under. Det trenger ikke å være norske ord. (Det er faktisk når du kan bruke alle typer språk at moroa starter)
For å starte, har funnet noen jeg synes beskriver meg godt:
Sapioseksuell- en som er tiltrukket av intelligens i andre
Eccedentesiast- En som kan fake et smil når det er nødvendig
Oneirataxia- Å ha vanskelig for å skille mellom fantasi og virkelighet
Librocubicularist- En som leser i senga
Nefelibata- En som lever med hodet i skyene. (Av og til)
Pluviofil- En som liker regn
Nemofil- En som elsker skogen

Sånn, nå er det din tur.

 

Høst

Våren er uten tvil min favorittesong, men høsten kommer etter som en god nummer to. Og siden jeg har prøvespill på onsdag, og denne helga kom til å inneholde mange øvetimer, måtte jeg finne på noe å gjøre i mellom alle øktene for avkoble. 

Så, jeg arrangert en skikkelig høst-helg. Jeg lagde plommesyltetøy, bakte brød, gikk en tur, fullførte et filt-prosjekt, strikka, plukka rips, gikk tur og lagde fårikål. Jeg er spesielt fornøyd med å lage fårikål for første gang. Jeg var så nervøs i går ettermiddag da jeg starta, også viste det seg å være den letteste middagen du kan lage. Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere studenter lager det. Du legger kål og kjøtt i lag og lar det koke i to timer mens du kan gjøre andre ting. Også har man mat i noen dager etterpå også.

Det var rim i gresset i morges da jeg gikk en tur. Det var deilig med så frisk luft, det er som om man puster inn energi. Dessuten gir høsten muligheten til å ta mange fine bilder.














Det er få ting som slår helt ferskt brød med hjemmelaget plommesyltetøy til kveldsmat. Det anbefales på det varmeste.

Tanta mi ringte meg i dag og lurte på hvordan det gikk. Hun snakket om hvor viktig det er å koble av en gang i blant. Jeg har ikke gjort det på en lang stund, og det var godt å få det til denne helga selv om jeg klarte å få til gode øveøkter. Kanskje det er akkurat rett før slike store prøvelser at vi trenger det.

Hun snakket også om det å være flink pike, og alltid skal redigere og rette og aldri blir ferdig med noe. Noen ganger er det lurt å tenke at noe er godt nok. Og jeg vet at vi hører dette hele tiden, men det er vel derfor det gjentas hele tiden også. Fordi vi trenger å bli minnet på slike ting. Noen ganger er det lov å prestere godt nok, og ikke aller best, og så heller komme sterkere tilbake neste gang. 

Det skjer veldig mye for tiden, og jeg føler ikke at jeg strekker nok til i noen aspekter av livet mitt, og det er akkurat da man trenger en telefon fra tanta si i Kongsberg som kan minne en om at man må trekke pusten og la bra være godt nok. Når alt kommer til alt, så er det utdanningen min som er det viktigste. Det andre kommer etterhvert.

Ha en fin uke, og husk å koble av. Det er bare når du gjør det, at du kan prestere ditt beste når det gjelder.

Suksess

Hva er suksess? Det er et like idiotisk spørsmål som "hva er kunst?" Hvis du spør et familiemenneske før du et helt annet svar enn en karrieretype. Men vi har en tendens til definere suksess som å nå den absolutte toppen av karrierestigen. Med mindre man blir partner i en advokatfirma, toppkirurg, den beste eindomsmegleren, eller trekker tusenvis av fans til konsertene sine, er man ikke suksessfull.

Og de som ikke er gode nok, er lærere? Jeg ser virkelig opp til de som velger å bli lærere. Spesielt de som har bestemt seg for å bli musikklærere på kulturskole i et yrke der definisjonen på suksess virkelig er skyhøy. Kulturskolelærere er jo de som ikke fikk jobb i noe orkester og må tjene til livets opphold ved å lære snørrunger å holde instrumentet riktig vei?

Jeg har ikke lyst til å bli lærer, i så fall bare på siden av et yrke som utøvende musiker. På konservatoriet har mange en idé om at man må bli lærer. Jeg innbiller meg at noen legger lista lavt fordi det er lettere, men jeg har ikke lyst til å bli lærer. 

 

Ved å legge lista for suksess så høyt, gjør vi det jo bare verre for oss selv. 

∞%



 du er et menneske. Jeg er et menneske. Vi er mennesker. Men, la meg stille deg to spørsmål; Hvor mye menneske er du? Og, hvor går grensa for hvor mye man kan være?

Jeg er tilbake i Tromsø, og siden det har vært ei stille uke for fiolinistene, har jeg hatt god tid til å tenke.
Det jeg skal skrive om noe er et resultat av mange år med intens tenking, som jeg endelig har klart å samle under én idé.

Da jeg startet på musikklinja, måtte jeg velge et hovedinstrument, og selv om jeg føler at sang og fiolin er likeverdige, har det ikke blitt slik etter at jeg tok det valget, og det plager meg. Noe annet som plager meg er ideen om at man kun kan velge ett yrke, en karriere. Det er de ytterste få som kan gjøre mer enn en ting. Og til slutt så plager det meg at livet en gang tar slutt og det er min oppgave å leve så bra som mulig slik at jeg ikke angrer på noe når jeg en gang skal dø.

Alt dette, og mer til, har ledet opp mot en idé: Jeg er mer enn 100%.

Jeg er 100% menneske, men jeg er også 100% datteren til foreldrene mine. Jeg er 100% fiolinist og 100% sanger. 100% musiker, men også 100% skribent.
Alt jeg er, er jeg 100%. Det går rett og slett ikke an å være mindre. Så, på onsdag mens jeg satt på bussen, slo det meg; vi er uendelig prosent. Og hvis du begynner å tenke på det slik, åpner det seg uendelig med muligheter. Verden har muligheten til å bli mye mer nyansert hvis den får lov til å være uendelig prosent, og det har du også.



Nå er dette bare en filosofisk tanke, og jeg har ikke gjort noen matematiske beregninger. Så, hvis du har du lyst, har du lov til å teste ut teorien min matematisk også. Du har jo uendelige muligheter.

Jeg håper å få høre hva dere tenker i kommentarfeltet nedenfor.

- I

 

Ja til pels!

Jeg tror mote er et av de mest omstridte temaene i journalistikkens historie. Søker du på mote på VGs nettsider kommer det opp ti sider med resultater, og på Aftenpostens nettsider får du opp 1201 treff. Det er så mange ute i den vide verden som mener mote er fjåsete, unødvendig og skadelig både for oss mennesker og våre firbeinte venner.
Jeg er helt enig, derfor sier jeg ja til pels!

Jeg synes vi alle skal sette sammen våre små grå for å finne ut hvordan vi kan snu evolusjonen, og gjengro pels på vår egen kropp. Dermed trenger vi ikke å bruke masse penger og resurser på å produsere klær og vi kan ikke sammenlikne oss med andre utifra hvilke klær vi putter på kroppen. Bare tenk deg at vi tar debatten om skoleuniform litt lenger, så skjønner du sikkert tegninga. 

Tar vi vekk klærne, tar vi vekk identiteten til folk også, og da kan ingen si at de er bedre enn andre utifra førsteinntrykket på gata lenger. Sammenlikningsgrunnlaget forsvinner og alle blir helt like. Bortsett fra noen utrolig dårlig blondinevitser, har jeg sjeldent hørt om diskrimininering av hårfarge/struktur, så hvis vi bare har håret til hverandre å ta utgangspunkt i, så forsvinner også mye av diskrimineringen også.

Med pels på kroppen kan vi heller ikke se hvilken hudfarge andre mennesker har, og da er problemet med rasisme løst også. Jeg kan rett og slett ikke se noen negative sider ved dette forslaget. Har du noen gang hørt om en kanin som har mobbet en annen kanin fordi den ene er hvit og den andre er svart? Nemlig!

Og tenk deg, så praktisk det blir i vintermånedene her i det kalde nord. Vi trenger ikke å vurdere om vi trenger den tykke eller tynne kåpa om morgenen lenger, det er bare å gå ut. Vi trenger ikke å stå timevis inne i klesskapet for å finne ut av vi skal ha på oss på jobbintervjuet eller daten, det er bare å gå ut døra. Og tenk så mye tid og energi vi sparer på å ikke sminke oss og styre på. Alt vi trenger å gjøre er å gre pelsen og gå ut døra. 

Jeg gleder meg ihvertfall veldig til å slippe alt styret med å finne en stil som passer min identitet. Hva med deg?

Miranda Priestly er ikke djevelen

Meryl Streep er absolutt og uten tvil min favoritt-skuespillerinne. (Har du sett Brigdes over Madison County? Hvis ikke er det den neste filmen du skal se.) Derfor har jeg en tendens til å se hvertfall én av filmene hennes i måneden, og i dag så jeg The Devil Wears Prada, for 17. gang eller noe sånt. (Egentlig bare fordi Miranda Priestly er en av de kuleste karakterene jeg vet om) Men hver gang jeg ser den for å få min dose Meryl Streep, har Anne Hathaways rollefigur, Andy, en tendens til å irritere meg så mye at jeg glemmer hvorfor jeg i det hele tatt ser filmen.

I løpet av filmen, for de av dere som ikke har sett den,(Spoilers!) får Andy jobb som assistenten til Miranda Priestly; Editor in Chief i motebladet Runway. Andy har egentlig ikke lyst på jobben, men ser på det som et trinn i karrierestigen innen journalistikk. Etterhvert bestemmer hun seg for å gå all in, endrer stilen til det enormt bedre, og jobber rævva av seg, til mye misnøye fra vennene og ikke minst kjæresten. Istedenfor å være stolt av det hun gjør, kommer Andy kun med unnskyldninger om at hun ikke hadde noe valg når det gjaldt jobben, og til slutt snylter hun kollegaen sin for en tur til Paris Fashion Week, og "mister" integriteten sin fullstendig. Det er først når Miranda gjør noe liknende, at Andy innser hvor forferdelig hun har oppført seg, så hun stikker av, får en jobb i en avis i New York, og går tilbake til den uflatterende stilen sin.

Andy er av den typen jente som er det motsatte av nesten alt jeg står for. (Husk: Nesten alt) Hun får en jobbmulighet som faller ned i fanget hennes fra himmelen, og alt hun gjør er å klage over hvor hardt det er. Våkne opp jente, det er vanskelig å jobbe med man brenner for! Hun griper en mulighet til å bli med inn på en fest og møte sjefsredaktøren i New York Times fordi hun er for sen til kjærestens bursdag. Hun har dårlig samvittighet fordi hun blir valgt ut til å bli med til Paris Fashion Week fremfor en kollega, der hun kan møte nærmest alle som betyr noe innen mote og journalistikk. 




Miranda er derimot den type sterk kvinne jeg ville sett opp til hvis hun hadde vært virkelig. (Les: Jeg ser opp til Anna Wintour, som det sies er inspirasjonen til Miranda Priestly.) Hun vet nøyaktig hva hun vil ha, og er ikke redd for å kreve det. Hun tar de muligheten hun får, og blåser i hvilke tær hun tråkker på i prosessen. Det er vel derfor hun er der hun er. Så klart koster det henne et behagelig privatliv, men jeg er overbevist om at der må man nesten velge. Det er som Andy sier i filmen. Hadde Miranda vært en mann, ville ingen sett annet enn hvor god hun er i jobben sin. Hvis hun hadde vært en mann, ville mange kvinner sikkert bare finne det utrolig sexy hvor opptatt han er av jobben sin. 




I denne filmen ville jeg vært Miranda Priestly. (Husker du den leken da vi var yngre? Der vi sa at vi var favoritt-karakteren vår i en film.) Jeg går på et musikkkonservatorium med syv andre fiolinister. Hvis fiolinlæreren vår spør om jeg vil være solist på et prosjekt, kommer jeg til å si uten å så mye som å tenke på hva de andre fiolinistene vil. Vi er gode venner, men vi er også konkurenter. En dag kommer vi til å søke på de samme jobbene og bare én av oss kommer til å få den. Og jeg kommer til å gjøre hva som helst for at den ene blir meg. Jeg kan ikke ha venner eller kjæreste som begynner å trekke andre veien hvis karrieren min plutselig begynner å ta av. Og i gjengjeld kan de forvente det samme av meg. Det er viktig. Hvis min venninne eller kjæreste kommer seg langt i en karriere, kommer jeg til å heie på dem, ikke syte om at de har forandret seg. Store endringer i livet, endrer oss. Sånn er det bare. 

Som sagt over, sier Andy opp jobben sin i Runway, og i samme sekund er hun tilbake til den kjedelige, anonyme stilen sin som ikke kledde henne i det hele tatt. Kan man ikke jobbe i en avis og likevel beholde den gode stilen sin? Miranda stjeler en jobbmulighet fra en venn og kollega og gir den til rivalen sin for å hindre vedkommende fra å stjele hennes egen jobb. Når hun gjør det, innser Andy plutselig hva hun har gjort mot sin kollega, Emily, og slutter. Skal det plutselig gjøre saken bedre? De portretterer henne som en uskyldig engel som blir korrupt og så blir ren igjen. Hvis det hun gjorde for å fremme sin egen karriere var så ille, blir hun et bedre menneske igjen bare fordi hun gir opp jobben innen mote? Slutten forvirrer meg veldig. Som sagt, ser jeg filmen kun fordi Meryl Streep gjør en strålende utgave av den karrierebesatte sjefsredaktøren.

Det kan godt hende at det er flere der ute som er uenig i det jeg har å si, og det er helt greit. Jeg regner egentlig med at det er ganske mange der ute fordi vi jenter er på en måte oppdratt av oss selv og de rundt oss til å tro at vi ikke fortjener noe, og at vi hvertfall ikke skal stjele muligheter fra hverandre. Jeg er bare opptatt av min egen utdanning og min egen karriere, mer enn noe annet.

Kanskje noe å tenke på?

Vi skrives.

Les mer i arkivet » Mai 2016 » Februar 2016 » Desember 2015
hits