Den gode venninnen

#venninner #samtaler #mentalhelse #festival #venner #skype

Jeg har aldri vrt hun med flere venner enn hun klarer holde styr p. Istedet har jeg hatt noen veldig gode venner fremfor veldig mange jeg bare kjenner litt. 
Da jeg flyttet til Troms, kjente jeg ingen her oppe. Mamma hadde ei venninne her oppe, men det var alt, og datteren hennes som var en god venninne da vi var sm, flyttet fra Troms nesten rett etter at jeg flyttet hit. Det er alltid veldig skummelt nr man flytter til et helt ukjent sted, men heldigvis har jeg vrt heldig med klassevenninnene mine.

I det siste har jeg hatt timeslange samtaler over Skype med Ida. Vi skriver oppgaver, henger opp klr og skar opp frukt mens vi skravler. For ikke s lenge siden kjpte vi ogs festivalpass til Kongsberg Jazzfestival til sommeren!

Da jeg var liten sa mamma noe jeg aldri har glemt siden: "Det handler ikke om hvor mange venner du har, men hvor gode de er." Og siden det har jeg alltid tenkt kvalitet fremfor kvantitet.

For, det er faktisk ikke s viktig med alt det andre, s lenge du har den ene gode venninnen som du kan ringe og prate i timesvis med. Om en ny date, den teite professoren som ikke kan norsk, eller professoren som er litt vel tvilsom, klage over eksamen som nrmer seg kvalmende fort. Eller bare ringe for snakke om det fine vret, nsker hverandre en god dag, eller legge reiseplaner for fremtiden.
Hvis du har den venninnen (og mammaen din), s kan verden rase sammen, og det gr egentlig helt fint.

Jeg leste en gang at hvis et vennskap overlever ungdomskolen og videregende, s vil det vare hele livet. Det samme leste jeg om venner som overlever bo sammen. Ida og jeg har gjort begge deler, og er fremdeles kjempegode venner.


Foto: Privat

Det beste, s klart, er hvis du har to slike venner. En i nrheten, og en som bor litt unna. Da har du en du kan snakke med som ser alt sammen p avstand, og kan lettere f en oversikt. Ogs, en venninne som er der i hverdagen din og fr med seg alt p nr hnd.

Karoline er sistnevnte. Hun er bare den personen som man prater med om alt. Det er rett og slett umulig holde noe skjult for henne. Hvis du innrmmer en forelskelse du trodde var helt hemmelig, har hun allerede lagt merke til det.


Foto: Privat

Jeg er ikke den som snakker om veldig private ting med alle og hvermann. Det er mye lettere late som livet er en dans p rosa skyer, og gjemme alt det andre dypt inne. Derfor er det s godt ha noen rundt seg, som en faktisk tr fortelle alt mulig rart til. Selv de tingene man helst ikke vil innrmme ovenfor seg selv engang. 

Ogs har man den venninnen som du kan bare tulle med og ha det gy. Hun som du har et lite crush p, og som har et lite crush p deg ogs. Hun som du faktisk kan danse rundt p rosa skyer med. Veronika er en av de mest pstelige jentene jeg har mtt, og det er fantastisk. Hun kan alltid f meg til le, og det er aldri stille nr vi er sammen. Vi kan diskutere s heftig, fr vi plutselig innser hvor idiotisk diskusjonen er, ogs bare ler vi istedet.

Jeg har de beste vennne, og jeg hper du har det ogs.♥

 

Voksen med hjertefeil

P Dagsrevyen 19:00 i dag, var det en sak om unge hjerteopererte i Norge som sliter med overgangen fra barn til voksne. Det gjorde meg s glad se at noen endelig tar opp dette, for jeg har nylig gjennomgtt denne overgangen selv, og det har vrt en veldig tff tid.

N vet jeg at jeg er en av de heldige, og min hjertefeil er ikke s alvorlig. Jeg ble operert da jeg var tre r gammel, og har ikke gjort det igjen siden. Men, jeg er inne p sykehuset hvert r til kontroll, og legene legger ikke skjul p at en ny operasjon er uungelig.
P Drammen sykehus, der jeg ble kontrollert som barn, hadde jeg en fast lege. En helt fantastisk mann som var s enkel prate med. I tillegg hadde han gtt p musikklinja p videregende, og hrte meg i musikkhistorie og teori mens jeg l til ultralyd.

Det ret jeg fyllte 18, fikk jeg beskjed om at neste innkalling ville komme om to r fra Rikshospitalet. Den kom ikke til avtalt tid, og det var utrolig vanskelig f vite hvem jeg kunne kontakte for f vite hvorfor. Til slutt fikk jeg et brev fra en lege om at han hadde sett tidligere tester, og bestemt at jeg ikke trengte en innkalling fr om tre r, men han syntes ikke det var ndvendig kontakte meg for fortelle det.
Endelig kom jeg inn til kontroll n i vres.



 

Overgangen fra barn til voksen med hjertefeil, tror jeg har vrt noe av det tffeste jeg har vrt igjennom, fordi det var plutselig ingen som fortalte meg noe. Jeg prvde ringe inn til Rikshospitalet, og fikk bare beskjed om at jeg hadde ringt feil avdeling, men aldri rd om hvem jeg kunne kontakte istedet. I tre r har jeg flt meg som et navn p et papir, som ikke egentlig har noen betydning for dem som leser det. Ikke et menneske med tanker, flelser og angst.

For ja, jeg har hatt angst om hjertefeilen. I bunn og grunn tror jeg egentlig at jeg brer den med meg konstant, uten pause. Min hjertfeil er, som sagt, en veldig mild form, men bevisstheten om at det er noe galt med hjertet ditt, gjr at du blir ekstra nervs hvis du fr doble hjerteslag, eller at det gjr vondt i brystet uten noen tydelig grunn. Og selv ikke testresulatene fra sykehuset, som sier at jeg er i tipp-topp form, kan gjre noe med det.

Jeg vil ikke lenger vre et navn p et papir. Jeg vil at leger skal skjnne at de er ansatt for hjelpe meg, og andre som meg, ikke vi som srger for at de fr lnnslippen i posten hver mned.

Multipotensiell

Jeg satt i dag morges og s p noen videoer p TEDTalks, og jeg kom over en veldig fin en av Emilie Wapnick, som jeg virkelig kan anbefale. Den handlet om multipotensielle mennesker, eller mennesker som gjr mer enn en ting, og at det ikke ndvendigvis er en drlig ting.
For meg var dette en god tankevekker, for jeg har alltid hatt mange forskjellige interesser, og et nske om lage karriere ut av alle sammen. N fikk jeg endelig bekreftet at selv om jeg vil bli fiolinist, s trenger ikke det st i veien for at jeg har lyst til skrive bker, og jeg er ikke riv ruskende gal for tenke slik.

Emilie sier at som multipotensiell, har du flere fordeler i form av evner du tilegner deg; At du lrer fort, at du evner se lsninger og finne nye ideer og at du kan lett tilpasse deg. Hun sier ogs at sprre barn hva de vil bli nr de blir store, faktisk hindrer dem i se mulighetene vi har, fordi vi er mer ute etter de ste svarene enn faktisk hjelpe dem.

Det er alltid morsomt oppdage noe nytt, og srlig nr det gagner en selv. Jeg blir imponert av mennesker som vier livet sitt til hjelpe andre p den mten; hjelpe de med bli den beste versjonen av seg selv, og gjennom det f et bedre liv.

Jeg har aldri vrt glad i sette meg selv i en boks, eller bli plasert i en bok av andre, men jeg m innrmme at det er fint kunne finne noen nye uttrykk identifisere meg selv med. (Multipotensiell, hysensetiv)
I det siste har jeg faktisk tenkt litt p at det er sunt finne karaktertrekk som man kan kjenne seg igjen i, eller uttrykk som passer en selv. Selv om man ikke har lyst til bli plassert noe sted, s tror jeg det er lurt plassere seg selv for finne ut hvem man virkelig er.

N hres det ut som om jeg forbereder en preken, men jeg mener det helt alvorlig. Det er lurt identifisere seg selv, og det trenger ikke vre ord som smart eller snill. Det morsomste er hvis du kan finne helt nye ord du aldri har hrt fr som du kjenner deg igjen i, som logofil eller ambitchis.



Jeg utfordrer deg til finne ord som beskriver deg som du aldri har hrt fr, og kommentere dem under. Det trenger ikke vre norske ord. (Det er faktisk nr du kan bruke alle typer sprk at moroa starter)
For starte, har funnet noen jeg synes beskriver meg godt:
Sapioseksuell- en som er tiltrukket av intelligens i andre
Eccedentesiast- En som kan fake et smil nr det er ndvendig
Oneirataxia- ha vanskelig for skille mellom fantasi og virkelighet
Librocubicularist- En som leser i senga
Nefelibata- En som lever med hodet i skyene. (Av og til)
Pluviofil- En som liker regn
Nemofil- En som elsker skogen

Snn, n er det din tur.

Hst

Vren er uten tvil min favorittesong, men hsten kommer etter som en god nummer to. Og siden jeg har prvespill p onsdag, og denne helga kom til inneholde mange vetimer, mtte jeg finne p noe gjre i mellom alle ktene for avkoble.

S, jeg arrangert en skikkelig hst-helg. Jeg lagde plommesyltety, bakte brd, gikk en tur, fullfrte et filt-prosjekt, strikka, plukka rips, gikk tur og lagde frikl. Jeg er spesielt fornyd med lage frikl for frste gang. Jeg var s nervs i gr ettermiddag da jeg starta, ogs viste det seg vre den letteste middagen du kan lage. Jeg forstr ikke hvorfor ikke flere studenter lager det. Du legger kl og kjtt i lag og lar det koke i to timer mens du kan gjre andre ting. Ogs har man mat i noen dager etterp ogs.

Det var rim i gresset i morges da jeg gikk en tur. Det var deilig med s frisk luft, det er som om man puster inn energi. Dessuten gir hsten muligheten til ta mange fine bilder.














Det er f ting som slr helt ferskt brd med hjemmelaget plommesyltety til kveldsmat. Det anbefales p det varmeste.

Tanta mi ringte meg i dag og lurte p hvordan det gikk. Hun snakket om hvor viktig det er koble av en gang i blant. Jeg har ikke gjort det p en lang stund, og det var godt f det til denne helga selv om jeg klarte f til gode vekter. Kanskje det er akkurat rett fr slike store prvelser at vi trenger det.

Hun snakket ogs om det vre flink pike, og alltid skal redigere og rette og aldri blir ferdig med noe. Noen ganger er det lurt tenke at noe er godt nok. Og jeg vet at vi hrer dette hele tiden, men det er vel derfor det gjentas hele tiden ogs. Fordi vi trenger bli minnet p slike ting. Noen ganger er det lov prestere godt nok, og ikke aller best, og s heller komme sterkere tilbake neste gang.

Det skjer veldig mye for tiden, og jeg fler ikke at jeg strekker nok til i noen aspekter av livet mitt, og det er akkurat da man trenger en telefon fra tanta si i Kongsberg som kan minne en om at man m trekke pusten og la bra vre godt nok. Nr alt kommer til alt, s er det utdanningen min som er det viktigste. Det andre kommer etterhvert.

Ha en fin uke, og husk koble av. Det er bare nr du gjr det, at du kan prestere ditt beste nr det gjelder.

Suksess

Hva er suksess? Det er et like idiotisk sprsml som "hva er kunst?" Hvis du spr et familiemenneske fr du et helt annet svar enn en karrieretype. Men vi har en tendens til definere suksess som n den absolutte toppen av karrierestigen. Med mindre man blir partner i en advokatfirma, toppkirurg, den beste eindomsmegleren, eller trekker tusenvis av fans til konsertene sine, er man ikke suksessfull.

Og de som ikke er gode nok, er lrere? Jeg ser virkelig opp til de som velger bli lrere. Spesielt de som har bestemt seg for bli musikklrere p kulturskole i et yrke der definisjonen p suksess virkelig er skyhy. Kulturskolelrere er jo de som ikke fikk jobb i noe orkester og m tjene til livets opphold ved lre snrrunger holde instrumentet riktig vei?

Jeg har ikke lyst til bli lrer, i s fall bare p siden av et yrke som utvende musiker. P konservatoriet har mange en id om at man m bli lrer. Jeg innbiller meg at noen legger lista lavt fordi det er lettere, men jeg har ikke lyst til bli lrer.

Ved legge lista for suksess s hyt, gjr vi det jo bare verre for oss selv.

∞%



du er et menneske. Jeg er et menneske. Vi er mennesker. Men, la meg stille deg to sprsml; Hvor mye menneske er du? Og, hvor gr grensa for hvor mye man kan vre?

Jeg er tilbake i Troms, og siden det har vrt ei stille uke for fiolinistene, har jeg hatt god tid til tenke.
Det jeg skal skrive om noe er et resultat av mange r med intens tenking, som jeg endelig har klart samle under n id.

Da jeg startet p musikklinja, mtte jeg velge et hovedinstrument, og selv om jeg fler at sang og fiolin er likeverdige, har det ikke blitt slik etter at jeg tok det valget, og det plager meg. Noe annet som plager meg er ideen om at man kun kan velge ett yrke, en karriere. Det er de ytterste f som kan gjre mer enn en ting. Og til slutt s plager det meg at livet en gang tar slutt og det er min oppgave leve s bra som mulig slik at jeg ikke angrer p noe nr jeg en gang skal d.

Alt dette, og mer til, har ledet opp mot en id: Jeg er mer enn 100%.

Jeg er100% menneske, men jeg er ogs100% datteren til foreldrene mine. Jeg er100% fiolinist og100% sanger.100% musiker, men ogs100% skribent.
Alt jeg er, er jeg100%. Det gr rett og slett ikke an vre mindre. S, p onsdag mens jeg satt p bussen, slo det meg; vi er uendelig prosent. Og hvis du begynner tenke p det slik, pner det seg uendelig med muligheter. Verden har muligheten til bli mye mer nyansert hvis den fr lov til vre uendelig prosent, og det har du ogs.



N er dette bare en filosofisk tanke, og jeg har ikke gjort noen matematiske beregninger. S, hvis du har du lyst, har du lov til teste ut teorien min matematisk ogs. Du har jo uendelige muligheter.

Jeg hper f hre hva dere tenker i kommentarfeltet nedenfor.

- I

Ja til pels!

Jeg tror mote er et av de mest omstridte temaene i journalistikkens historie. Sker du p mote p VGs nettsider kommer det opp ti sider med resultater, og p Aftenpostens nettsider fr du opp 1201 treff. Det er s mange ute i den vide verden som mener mote er fjsete, undvendig og skadelig bde for oss mennesker og vre firbeinte venner.
Jeg er helt enig, derfor sier jeg ja til pels!

Jeg synes vi alle skal sette sammen vre sm gr for finne ut hvordan vi kan snu evolusjonen, og gjengro pels p vr egen kropp. Dermed trenger vi ikke bruke masse penger og resurser p produsere klr og vi kan ikke sammenlikneoss med andre utifra hvilke klr vi putter p kroppen. Bare tenk deg at vi tar debatten om skoleuniform litt lenger, s skjnner du sikkert tegninga.

Tar vi vekk klrne, tar vi vekk identiteten til folk ogs, og da kan ingen si at de er bedre enn andre utifra frsteinntrykket p gata lenger. Sammenlikningsgrunnlaget forsvinner og alle blir helt like. Bortsett fra noen utrolig drlig blondinevitser, har jeg sjeldent hrt om diskrimininering av hrfarge/struktur, s hvis vi bare har hret til hverandre ta utgangspunkt i, s forsvinner ogs mye av diskrimineringen ogs.

Med pels p kroppen kan vi heller ikke se hvilken hudfarge andre mennesker har, og da er problemet med rasisme lst ogs. Jeg kan rett og slett ikke se noen negative sider ved dette forslaget. Har du noen gang hrt om en kanin som har mobbet en annen kanin fordi den ene er hvit og den andre er svart? Nemlig!

Og tenk deg, s praktisk det blir i vintermnedene her i det kalde nord. Vi trenger ikke vurdere om vi trenger den tykke eller tynne kpa om morgenen lenger, det er bare g ut. Vi trenger ikke st timevis inne i klesskapet for finne ut av vi skal ha p oss p jobbintervjuet eller daten, det er bare g ut dra. Og tenk s mye tid og energi vi sparer p ikke sminke oss og styre p. Alt vi trenger gjre er gre pelsen og g ut dra.

Jeg gleder meg ihvertfall veldig til slippe alt styret med finne en stil som passer min identitet. Hva med deg?

Miranda Priestly er ikke djevelen

Meryl Streep er absolutt og uten tvil min favoritt-skuespillerinne. (Har du sett Brigdes over Madison County? Hvis ikke er det den neste filmen du skal se.) Derfor har jeg en tendens til se hvertfall n av filmene hennes i mneden, og i dag s jeg The Devil Wears Prada, for 17. gang eller noe snt. (Egentlig bare fordi Miranda Priestly er en av de kuleste karakterene jeg vet om) Men hver gang jeg ser den for f min dose Meryl Streep, har Anne Hathaways rollefigur, Andy, en tendens til irritere meg s mye at jeg glemmer hvorfor jeg i det hele tatt ser filmen.

I lpet av filmen, for de av dere som ikke har sett den,(Spoilers!) fr Andy jobb som assistenten til Miranda Priestly; Editor in Chief i motebladet Runway. Andy har egentlig ikke lyst p jobben, men ser p det som et trinn i karrierestigen innen journalistikk. Etterhvert bestemmer hun seg for g all in, endrer stilen til det enormt bedre, og jobber rvva av seg, til mye misnye fra vennene og ikke minst kjresten. Istedenfor vre stolt av det hun gjr, kommer Andy kun med unnskyldninger om at hun ikke hadde noe valg nr det gjaldt jobben, og til slutt snylter hun kollegaen sin for en tur til Paris Fashion Week, og "mister" integriteten sin fullstendig. Det er frst nr Miranda gjr noe liknende, at Andy innser hvor forferdelig hun har oppfrt seg, s hun stikker av, fr en jobb i en avis i New York, og gr tilbake til den uflatterende stilen sin.

Andy er av den typen jente som er det motsatte av nesten alt jeg str for. (Husk: Nesten alt) Hun fr en jobbmulighet som faller ned i fanget hennes fra himmelen, og alt hun gjr er klage over hvor hardt det er. Vkne opp jente, det er vanskelig jobbe med man brenner for! Hun griper en mulighet til bli med inn p en fest og mte sjefsredaktren i New York Times fordi hun er for sen til kjrestens bursdag. Hun har drlig samvittighet fordi hun blir valgt ut til bli med til Paris Fashion Week fremfor en kollega, der hun kan mte nrmest alle som betyr noe innen mote og journalistikk.




Miranda er derimot den type sterk kvinne jeg ville sett opp til hvis hun hadde vrt virkelig. (Les: Jeg ser opp til Anna Wintour, som det sies er inspirasjonen til Miranda Priestly.) Hun vet nyaktig hva hun vil ha, og er ikke redd for kreve det. Hun tar de muligheten hun fr, og blser i hvilke tr hun trkker p i prosessen. Det er vel derfor hun er der hun er. S klart koster det henne et behagelig privatliv, men jeg er overbevist om at der m man nesten velge. Det er som Andy sier i filmen. Hadde Miranda vrt en mann, ville ingen sett annet enn hvor god hun er i jobben sin. Hvis hun hadde vrt en mann, ville mange kvinner sikkert bare finne det utrolig sexy hvor opptatt han er av jobben sin.




I denne filmen ville jeg vrt Miranda Priestly. (Husker du den leken da vi var yngre? Der vi sa at vi var favoritt-karakteren vr i en film.) Jeg gr p et musikkkonservatorium med syv andre fiolinister. Hvis fiolinlreren vr spr om jeg vil vre solist p et prosjekt, kommer jeg til si uten s mye som tenke p hva de andre fiolinistene vil. Vi er gode venner, men vi er ogs konkurenter. En dag kommer vi til ske p de samme jobbene og bare n av oss kommer til f den. Og jeg kommer til gjre hva som helst for at den ene blir meg. Jeg kan ikke ha venner eller kjreste som begynner trekke andre veien hvis karrieren min plutselig begynner ta av. Og i gjengjeld kan de forvente det samme av meg. Det er viktig. Hvis min venninne eller kjreste kommer seg langt i en karriere, kommer jeg til heie p dem, ikke syte om at de har forandret seg. Store endringer i livet, endrer oss. Snn er det bare.

Som sagt over, sier Andy opp jobben sin i Runway, og i samme sekund er hun tilbake til den kjedelige, anonyme stilen sin som ikke kledde henne i det hele tatt. Kan man ikke jobbe i en avis og likevel beholde den gode stilen sin? Miranda stjeler en jobbmulighet fra en venn og kollega og gir den til rivalen sin for hindre vedkommende fra stjele hennes egen jobb. Nr hun gjr det, innser Andy plutselig hva hun har gjort mot sin kollega, Emily, og slutter. Skal det plutselig gjre saken bedre? De portretterer henne som en uskyldig engel som blir korrupt og s blir ren igjen. Hvis det hun gjorde for fremme sin egen karriere var s ille, blir hun et bedre menneske igjen bare fordi hun gir opp jobben innen mote? Slutten forvirrer meg veldig. Som sagt, ser jeg filmen kun fordi Meryl Streep gjr en strlende utgave av den karrierebesatte sjefsredaktren.

Det kan godt hende at det er flere der ute som er uenig i det jeg har si, og det er helt greit. Jeg regner egentlig med at det er ganske mange der ute fordi vi jenter er p en mte oppdratt av oss selv og de rundt oss til tro at vi ikke fortjener noe, og at vi hvertfall ikke skal stjele muligheter fra hverandre. Jeg er bare opptatt av min egen utdanning og min egen karriere, mer enn noe annet.

Kanskje noe tenke p?

Vi skrives.

Les mer i arkivet Mai 2016 Februar 2016 Desember 2015
hits